Nimitz-klassen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nimitz-klassen
USS Nimitz 1997.jpg
USS «Nimitz» (CVN 68)
Karriere
LandFlag of the United States.svg USA
SkipstypeHangarskip
Oppkalt etterUSS «Nimitz»
UnderklasserNimitz-subklasse
Abraham Lincoln-subklasse
Ronald Reagan-subklasse
Operativ1975-
Byggeperiode1968-2008
Skip bygget10
Skip i tjeneste10
Tekniske data
Deplasement91 487 long ton (CVN 68—70)[1]
96 386 long ton (CVN-71)[1]
102 000 long ton (CVN 72-77)[1]
(fullt lastet)
Lengde332,9 m
Bredde40,8 m (vannlinje)
76,8 m
Dypgående11,3 m (CVN 68-70)
11,8 m (CVN-71)
11,9 m (CVN 72-76)
12,1 m (CVN-77)
Framdrift2 × A4W atomreaktorer
4 × dampturbiner
4 × propeller
Hastighet30+ knop
BestykningMk 29 GMLS for RIM-7 Sea Sparrow SAM
Mk 49 GMLS for RIM-116 RAM SAM
Phalanx CIWS
Mannskap5 680
Flyinntil 90
NoteSpesifikasjonene varierer fra skip til skip og forandrer seg etterhvert som skipene er inne til overhaling og oppgradering. Se artikkel om de enkelte skipene.

Nimitz-klassen er betegnelsen på det som fra 1975 til 2016 var USAs største hangarskipklasse og etterfølgeren til Kitty Hawk-klassen og Enterprise-klassen. Den er oppkalt etter flåteadmiral Chester W. Nimitz, øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Stillehavet under den andre verdenskrig. Det finnes 10 skip i klassen. Skipene er 333 m lange og har et deplasement på rundt 100 000 long ton. Inntil 2016, da første skip av Gerald R. Ford-klassen ble satt i tjeneste[2], var Nimitz-klassen de største krigsskip som noen gang er bygget[3].

Skipene i Nimitz-klassen er atomdrevet, og hvert skip har to trykkvannsreaktorer av typen A4W som gir en maksimal effekt på opptil 190 MW. De fire propellene kan gi skipene en hastighet på over 30 knop. Skipene kan operere i over 20 år uten å fylle nytt kjernefysisk brensel på reaktorene, og de har en beregnet levetid på 50 år.

Alle 10 hangarskip i klassen er bygget av Newport News Shipbuilding i Virginia. Det første skipet i klassen, USS «Nimitz» (CVN-68), ble satt i tjeneste 3. mai 1975 og det siste, USS «George H.W. Bush» (CVN-77), 10. januar 2009. Siden det første skipet ble satt i tjeneste har de deltatt i en rekke konflikter og operasjoner rundt om i verden som Operasjon Eagle Claw, Gulfkrigen, Krigen i Irak og Krigen i Afghanistan.

Flydekket på skipene i Nimitz-klassen er vinklet og flyene bruker CATOBAR for å ta av og lande. Dette gjør at flyoperasjoner kan utføres hurtigere og med flere flytyper enn dersom det ble brukt STOVL som er vanlig på mindre hangarskip. Normalt er det utplassert en Carrier Air Wing ombord som består av rundt 90 fly. Skipene opererer med jagerfly av typen Boeing F/A-18-A/B/C/D Hornet og den komplimentære F/A-18E/F Super Hornet. Tidligere ble også Grumman F-14 Tomcat brukt, men de siste ble skiftet med F/A-18 Super Hornet i 2006. I tillegg til jagerfly har skipene også anti-luft-våpen og anti-missil-våpen ombord.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Skipene i Nimitz-klassen er 333 m lange og har et deplasement på omtrent 100 000 long ton (fullt lastet). Bredden ved vannlinjen er 41 m og maksimal bredde på flydekket er 78 m. Skipene har mulighet for å bringe med seg en besetning på 3 270 og 2 480 flymannskaper.[1]

Design[rediger | rediger kilde]

Nimitz-klassen ble bestilt for å supplere og erstatte hangarskipene i Kitty Hawk-klassen og Enterprise-klassen etterhvert som de gamle skipene ble tatt ut av tjeneste. Klassen er designet som en oppdatert og forbedret utgave av tidligere amerikanske hangarskip-klasser, spesielt Enterprise-klassen og Forrestal-klassen. Forbedringene inkluderer blant annet atomreaktorene. De to reaktorene på skip i Nimitz-klassen tar mindre plass enn de åtte reaktorene på USS «Enterprise» (CVN-65). Sammen med andre generelle designforbedringer gjør dette at Nimitz-klassen kan ta med mer enn 90% mer flydrivstoff og 50% mer forsyninger og ammunisjon enn Forrestal-klassen.

En av hovedoppgavene til skipene var å støtte det amerikanske forsvaret under den kalde krigen og de var derfor designet for den rollen. Dette betydde blant annet bruk av atomkraft for å kunne operere i lange perioder ute på verdenshavene, og våpensystemer som kunne justeres og oppgraderes når ny etterretning og teknologi ble tilgjengelig. Skipene var i utganspunktet klassifisert kun som angreps-hangarskip (attack carrier), men har siden USS «Carl Vinson» (CVN-70) blitt bygget med anti-ubåt kapasiteter og de kan derfor delta i en lang rekke forskjellige operasjoner.[4] De to første skipene (USS «Nimitz» (CVN-68) og USS «Dwight D. Eisenhower» (CVN-69)) har også blitt oppgradert med anti-ubåt kapasiteter.

På grunn av en designfeil krenger skipene mot styrbord. Under visse forhold greier ikke systemet som skal hindre krengingen å gjøre dette. Det er foreslått en permanent løsning med fast ballast som skal løse problemet.[5]

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Alle ti skipene i Nimitz-klassen ble bygget mellom 1968 og 2008 ved Newport News Shipbuilding i Newport News i Virginia. Siden USS «Theodore Roosevelt» (CVN-71) har alle skipene blitt bygget etter et modulbasert system for å øke effektiviteten. Dette vil si at de enkelte modulene ble mest mulig ferdigstilt før de ble heist på plass og sveiset sammen med de andre modulene i tørrdokken.

En av propellene til USS «George Washington» (CVN-73)

Framdrift[rediger | rediger kilde]

Alle skip i klassen er utstyrt med to A4W atomreaktorer som gir opptil 190 MW effekt. Reaktorene produserer varme ved hjelp av kjernefysisk fisjon. Denne varmen blir brukt til å produsere damp som så driver fire turbiner produsert av General Electric. Turbinene driver fire bronsepropeller som gir skipene en hastighet på over 30 knop. Hver propell er 7,6 m i diameter og veier over 30 tonn. De to rorene er 8,8 m høye, 6,7 m lange og veier 50 tonn. Skipene har også fire dieselmotorer for nødbruk med en total effekt på 8 MW.[6]

De to siste skipene i klassen (USS «Ronald Reagan» (CVN-76) og USS «George H.W. Bush» (CVN-77)) ble bygget med en bulb for å forbedre hastigheten og redusere vannmotstand. På grunn av at skipene bruker atomkraft kan de operere i over 20 år uten å fylle drivstoff og beregnet levetid er over 50 år.

Våpensystemer[rediger | rediger kilde]

Et Sea Sparow missil blir avfyrt fra USS «George Washington» under en øvelse i 2002.

I tillegg til flyene som er stasjonert ombord har skipene en rekke defensive våpensystemer for å beskytte seg mot missiler og fiendtlige fly. I utgangspunktet bestod dette av tre eller fire Mk 29 utskytningsramper for RIM-7 Sea Sparrow-missiler og tre eller fire 20 mm Phalanx CIWS. USS «Ronald Reagan» ble konstrurert med RIM-116 Rolling Airframe Missile i stedet for Sea Sparrow og Phalanx CIWS. Flere av skipene har fått våpensystemene oppgradert og forandret etterhvert som de er inne til RCOH (Refueling and Complexe Overhaul) og andre mindre vedlikeholdsopphold. Skipene har også fire SRBOC chaff utskytingsramer og anti-torpedosystemer.

Oppdrag[rediger | rediger kilde]

  • Hvert skip er ute i oppdrag i ca. tre måneder om gangen.
  • Om nødvendig kan skipene operere ute på havet i ca. 23 år før de trenger mer atombrensel.

Fartøy i Nimitz-klassen[rediger | rediger kilde]

Merke Navn Skrog Bilde Kjølstrekking Sjøsatt Kommandoheis
USS Nimitz CVN-68 Crest.png USS «Nimitz» CVN-68 The aircraft carrier USS Nimitz (CVN 68) travels in the Persian Gulf Aug. 13, 2013 130813-N-IB033-143.jpg 22. juni 1968 13. mai 1972 3. mai 1975
USS Dwight D Eisenhower CVN-69 Crest.png USS «Dwight D. Eisenhower» CVN-69 US Navy 070505-N-0490C-001 An SH-60F Seahawk, assigned to the Nightdippers of Helicopter Anti-submarine Squadron (HS) 5, approaches Nimitz-class aircraft carrier USS Dwight D. Eisenhower (CVN 69).jpg 15. august 1970 11. oktober 1975 18. oktober 1977
USS Carl Vinson CVN-70 Emblem.png USS «Carl Vinson» CVN-70 US Navy 030608-N-0905V-030 USS Carl Vinson (CVN 70) turns into the wind at the beginning of flight operations.jpg 11. oktober 1975 15. mars 1980 13. mars 1982
CVN-71 insignia.png USS «Theodore Roosevelt» CVN-71 USS Theodore Roosevelt (CVN 71) 151002-N-SB299-456 (22041813674).jpg 31. oktober 1981 27. oktober 1984 25. oktober 1986
CVN-72 Crest.png USS «Abraham Lincoln» CVN-72 180801-N-AD724-1285 (29977536338).jpg 3. november 1984 13. februar 1988 11. november 1989
CVN-73 insignia.png USS «George Washington» CVN-73 US Navy 021127-N-3653A-003 USS George Washington (CVN 73).jpg 25. august 1986 21. juli 1990 4. juli 1992
USS John Stennis CVN-74 Crest.png USS «John C. Stennis» CVN-74 US Navy 070526-N-4940H-141 Nimitz-class aircraft carrier USS John C. Stennis (CVN 74) transit the Persian Gulf prior to conducting flight operations.jpg 13. mars 1991 11. november 1993 9. desember 1995
USS Harry Truman CVN-75 Crest.png USS «Harry S. Truman» CVN-75 US Navy 030329-N-3235P-503 USS Harry S. Truman (CVN-75) steams underway in the Eastern Mediterranean Sea.jpg 29. november 1993 7. september 1996 25. juli 1998
USS Ronald Reagan COA.png USS «Ronald Reagan» CVN-76 US Navy 110312-N-SB672-108 The Nimitz-class aircraft carrier USS Ronald Reagan (CVN 76)underway.jpg 12. februar 1998 4. mars 2001 12. juli 2003
CVN-77 insignia.svg USS «George H.W. Bush» CVN-77 USS George H.W. Bush (CVN 77) 141010-N-AP620-012 (15338569480).jpg 6. september 2003 9. oktober 2006 10. januar 2009

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Stephen Saunders RN, red. (2007). Jane's Fighting Ships (110 utg.). Jane’s Information Group Limited. s. 887. ISBN 978-0-7106-2799-5. 
  2. ^ Navy Fact File - Carriers - besøkt 13. mars 2014
  3. ^ "What is the biggest warship ever built?" Royale Museums Greenwich - besøkt 12. mars 2014
  4. ^ Royale Airforce Museum om Nimitz klassen - besøkt 12. mars 2014
  5. ^ "A Solution to the Inherent List on Nimitz Class Aircraft Carriers"[død lenke] Wolfson, Dianna - Defense Technical Information Center 2004
  6. ^ Naval Technology om Nimitz-klassen - besøkt 19.mars 2014

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stephen Saunders RN, red. (2007). Jane's Fighting Ships (110 utg.). Jane’s Information Group Limited. s. 887. ISBN 978-0-7106-2799-5.