Hopp til innhold

Nils-Aslak Valkeapää

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nils-Aslak Valkeapää
Nils-Aslak Valkeapää fotografert mellom 1962 og 1965
Født23. mars 1943[1]Rediger på Wikidata
Enontekis
Død26. nov. 2001[2]Rediger på Wikidata (58 år)
Esbo
BeskjeftigelseLyriker, kunstmaler, sanger, lærer, journalist, komponist, plateartist, skribent, musiker Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetFinland
Norge (2001–)
Medlem avÁillohaččat
UtmerkelserNordisk råds litteraturpris (1991)
5. klasse av Den hvite stjernes orden (1995)[3]
Samerådets ærespris (1985) (neste: Lars Pirak)
Feltlitteratur[4]
poesi[4]

Nils-Aslak Valkeapää (1943–2001), også kjent som Áillohaš, var en samisk forfatter, komponist, musiker, joiker og illustratør. Han bodde som barn i Ádjagorsa og Beattet (Pätikkä), der han også bodde som voksen før han flyttet til Skibotn. Valkeapää ble født inn i en reindriftsfamilie, men valgte selv å ta lærerutdanning før han etablerte seg som multikunstner. Han mottok Nordisk råds litteraturpris for Beaivi, áhčážan (norsk tittel: Solen, min far) i 1991.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Nils-Aslak Valkeapää uttrykte seg gjennom flere kunstarter, og var kjent som multimediaartist. Om dette brukte han selv å si at det var umulig for ham å bestemme hvilket uttrykk som kom til ham først; diktet, joiken eller bildene.

Hans første utgivelse var den kunstneriske og politiske pamfletten Terveisiä Lapista (1971), som ble utgitt på finsk. Boka kom i nynorsk oversettelse Helsing frå Sameland i 1979. Senere ga han ut ni poesisamlinger. Han ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris i 1991 for boka Solen, min far. Hans dikt er oversatt til en rekke språk, deriblant engelsk, tysk, fransk, japansk, færøysk, norsk og svensk. Hans poesi beskrives som naturnær og ekte, og det henvises ofte til hans lyrikk som uttrykk for urfolks tenkning og verdensanskuelse. Valkeapää skrev også et skuespill, Ridn'oaivi ja Nieguid oaidni (norsk tittel: Den rimhårede og Drømmeseeren). Stykket er inspirert av den japanske teatertradisjon Noh, og ble uroppført i Japan i 1995.

Maleriene hans tok ofte utgangspunkt i samiske mytologiske skikkelser, mens blyanttegningene ofte har fugler, folk og rein som motiv. Valkeapää var en fremragende fotograf, noe som gjenspeiles i flere av hans bokutgivelser. Han laget også skulpturer av bearbeidede trestammer, drivtømmer og dyrebein. Han ga 30 kunstverk til Kautokeino kommune. Denne samlingen vises ved en permanent utstilling på RDM Guovdageainnu gilišillju / Kautokeino bygdetun. I tiden 23. oktober 2020 - 2. mai 2021 ble det avholdt en stor retrospektiv utstilling av Valkeapääs arbeider på Henie Onstad Kunstsenter i Oslo, i samarbeid med Nordnorsk kunstmuseum.[5][6]

Valkeapää var en sentral aktør i revitaliseringa av den tradisjonelle samiske joiken. Flere av hans utgivelser kan betegnes som joikekomposisjoner. Han sto bak 14 musikkutgivelser i sin levetid, og ble tildelt Prix Italia for komposisjonen Goase dušše (norsk tittel: Fuglesymfonien) i 1993. Joiken "Sámi eatnan duoddariid" (opprinnelig utgitt på LPen Sápmi lottážan i 1979) oppnådde etter hvert klassikerstatus blant samene. Joiken ble utnevnt til nasjonaljoik på den 22. Samekonferansen, som ble avholdt i Váhtjer (Gällivare) i 2022.

Valkeapää medvirket i den Oscar-nominerte filmen Ofelaš (norsk tittel: Veiviseren)(1987) i rollen som Siiddaisit (leder for siidaen). Han komponerte også musikk til filmen. Han spilte også i TV-serien Solens sønn og månens datter (1993), i rollen som sjamanen Agimiela. Han var også med i radioteaterforestillingen Dola fámuin (norsk tittel: Med ildens makt).

Nils-Aslak Valkeapää var sentral i etableringa av Samisk forfatterforening og Samisk kunstnerforbund. Han var i en periode kultur-koordinator for Verdensrådet for urfolk (WCIP). Han sto bak det som betegnes som verdens første kulturfestival for urfolk, Davvi Šuvva i Karesuando i 1979, og også da festivalen ble arrangert på nytt i 1992. Valkeapää var mentor, forlegger og inspirator for mange unge joikere og forfattere. I 1984 var han hovedpersonen bak etableringen av det samiske forlaget DAT, som har gitt ut de fleste av hans bok- og musikkverk etter den tid. Han var selv redaktør for flere av DATs bokutgivelser.

Han høstet mye anerkjennelse for sitt arbeid, og ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oulu i 1994 og ved Lappi universitetet i Rovaniemi i 1996. I 1995 fikk han æresordnenen Hvite Stjerne i Republikken Estland.

Valkeapää fikk norsk statsborgerskap i 2001[7] og ble begravet på den norske stats bekostning i Birtavarre i Kåfjord.[8]

Priser og anerkjennelser

[rediger | rediger kilde]
  • Utdannet som lærer
  • Den første sekretæren i Verdensrådet for urbefolkninger (WCIP)
  • Lenskunstner i Lappi län (1978-1983)
  • Etablerte det samiske forlaget DAT sammen med Ánde Somby, Per-Ludvig Boine og Kristina Utsi (1984)
  • Skuespiller i rollen som Siiddaisit (i lederen for siidaen) i filmen Ofelaš (norsk tittel: Veiviseren) (1987)
  • Skuespiller i rollen som sjamanen Agimiela Áilu i TV-serien Solens sønn og månens datter (1993)

Politisk pamflett

[rediger | rediger kilde]
  • 1970 – Terveisiä lapista (Norsk tittel: Helsing frå Sameland, engelsk tittel: Greetings from Lapland)[9]
  • 1974 – Giđa ijat čuovgadat (Finsk tittel: Kevään yöt niin valoiset 1980)
  • 1976 – Lávllo vizar biello-cižáš
  • 1981 – Ádjaga silbasuonat
  • 1985 – Ruoktu váimmus (Norsk tittel: Vindens veier 1990)
  • 1988 – Beaivi, Áhčážan (Norsk tittel: Solen, min far 1990)
  • 1994 – Nu guhkkin dat mii lahka – Så fjernt det nære
  • 1996 – Jus gazzebiehtár bohkosivččii
  • 1999 – Girddán, seivvodan
  • 2001 – Eanni, eannážan (Norsk tittel: Jorda, min mor 2006)

Dramatikk

[rediger | rediger kilde]
  • 1995 – Ridn'oaivi ja Nieguid oaidni (norsk tittel: Den rimhårede og Drømmeseeren)
  • 2020 – Ritnoaivi ja nieguid oaidni : Shirashimo gashira to yumemiru wakamono : The frost-haired and the dream-seer – dikt/skuespill, parallelltekst på nordsamisk, japansk og engelsk
  • 1968 – Joikuja 10" EP
  • 1973 – Juoigamat LP
  • 1974 – Vuoi Biret-Máret, vuoi LP
  • 1976 – De čábba niegut runiidit LP
  • 1976 – Duvva, Áilen Niga Elle ja Áillohaš LP
  • 1978 – Sámi eatnan duoddariid LP
  • 1982 – Sápmi, vuoi Sápmi! LP
  • 1982 – Davas ja geassái LP
  • 1988 – Beaivi, Áhčážan CD (Nils-Aslak Valkeapää & Esa Kotilainen)
  • 1989 – Eanan, Eallima CD (Nils-Aslak Valkeapää & Esa Kotilainen)
  • 1992 – Beaivi, áhčážan 4xCD
  • 1992 – Sápmi lottážan CD
  • 1994 – Goase Dušše (Loddesinfoniija/The Bird Symphony) CD
  • 1994 – Dálveleaikkat CD
  • 2009 – Vuoi, Biret-Máret, vuoi! CD
  • 2010 – Alit Idja Lahkona – Blue Night Moving Closer) CD

Filmmusikk

[rediger | rediger kilde]
  • 1987 – Ofelaš (norsk tittel: Veiviseren)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6cc150g, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ president.ee, besøkt 1. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mub20201086082, besøkt 7. november 2022[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Nils-Aslak Valkeapää Áillohas - Henie Onstad Kunstsenter 2020
  6. ^ På tvers av alle grenser - den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää vies en stor utstilling på Henie Onstad Kunstsenter - Klassekampen 17. oktober 2020
  7. ^ John Gustavsen. «Valkeapää fanget verden» (PDF). Troms fyklkeskommune / Romssa fylkkasuohkan. Arkivert fra originalen (PDF) 27. juni 2016. Besøkt 26.3.2019. «Forfatteren rakk å flytte inn i sitt hjem samme år som han fikk norsk statsborgerskap og døde.» 
  8. ^ Gustavsen, John (28. september 2014). «Nils-Aslak Valkeapää». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 26. mars 2019. 
  9. ^ «Terveisiä Lapista - Stiftelsen Lásságámmi». www.lassagammi.no. Besøkt 27. mars 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forrige mottaker:
Tomas Tranströmer
Vinner av Nordisk råds litteraturpris
Neste mottaker:
Frida A. Sigurdardottir