Naukograd
En naukograd (russisk: наукоград), eller vitenskapsby, er en formell betegnelse på byer, i Russland og tidligere i Sovjetunionen, med høy konsentrasjon av virksomheter og anlegg innen forskning og utvikling. Noen av byene ble i Sovjet-tiden spesifikt bygget med disse formålene for øye. Enkelte av byene var hemmelige, og inngikk i et større system av lukkede byer i SSSR. I Russland etter Sovjetunionens fall blir uttrykket brukt om rundt sytti byer med store konsentrasjoner av vitenskapelig forskning og produksjon. Uttrykket refererer også spesifikt til et mindre antall byer som fra 2000 er blitt offisielt anerkjent for sin vitenskapelige dyktighet, og som av den grunn får spesielle privilegier.
Blant de mere generelle naukogradene ligger rundt tretti i Moskva oblast og resten hovedsakelig i regionene Volga, Ural og Sibir. Kun noen få av dem er fremdeles «lukket». Det er bare ti av de lukkede byer hvor Russlands kjernefysiske militære arbeid ennå pågår. Noen av naukogradene har fremdeles militære forbindelser, som for eksempel Frjazino som utvikler avanserte radio- og elektronikksystemer, men de fleste fokuserer nå på sivilt arbeid ved hjelp av vestlig støtte. Blant de mest berømte naukogradene er de som drives av Det russiske vitenskapsakademi, for eksempel Pusjtsjino, et senter for biologisk vitenskap, og Tsjernogolovka, et senter for fysikk og kjemi. Zelenograd, en by rundt 40 km fra Moskva, er Russlands senter for forskning, utdanning og produksjon innen elektronikk.
Den første byen som i 2000 offisielt ble utnevnt til «Naukograd» var Obninsk,[1] en by med mange forskningsanlegg innen kjernefysiske og andre materialer, samt meteorologi og medisin. To andre fulgte året etter – Dubna, et internasjonalt kjernefysisk forskningssenter, og Koroljov, hvor det ligger mange romforskningsanlegg, og innen 2008 var 14 byer utnevnt.[2]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Galina Orlova (2022). «De-mobilized atoms as boundary objects: The short lives of isotopes in the USSR». Cahiers du Monde russe. 1 (63): 123–150. doi:10.4000/monderusse.13109.
- ↑ Helena Schweiger, Alexander Stepanov, Paolo Zacchia. «The long-run effects of R&D place-based policies: Evidence from Russian Science Cities». aeaweb.org. s. A.2. Besøkt 11. april 2026.