National Lampoon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

National Lampoon (kan oversettes til «Nasjonalt nidskrift/smedskrift») var et amerikansk humormagasin som ble lansert i 1970. Det var opprinnelig en avlegger av studentbladet Harvard Lampoon, som ble utgitt av studenter ved Harvard University. Mens National Lampoon var på høyden, var bladets varemerke respektløse parodier på bortimot alt og alle. Et sterkt innslag av surrealisme bidro også til bladets store popularitet. Bortimot hver utgave omfattet lengre artikler, kortere tekster, en seksjon med faktiske nyheter (kalt "True Facts"), vitser og tegneserier. De fleste utgavene inneholdt også «Foto Funnies», som var bildefortellinger der fotografier ble satt i sekvenser lignende tegneserier.

På sitt beste var magasinets humor intelligent, fantasifull og grensesprengende. Imidlertid trykket Lampoon like gjerne krassheter og vulgariteter.[1] I begge tilfeller utfordret magasinet grensene for hva som generelt ble betraktet som anstendig og akseptabelt. Medgrunnlegger Henry Beard omtalte dette flere år senere: «Det var en stor dør der som var merket, "Du skal ikke!" Vi tok i den, og den falt av hengslene.»

Magasinet var på sitt mest populære i siste halvdel av 1970-tallet, da det hadde stor innflytelse på den amerikanske humorsjangeren. Magasinet produserte også spillefilmer, radio, teater, ulike former for innspillinger, og utga bøker. Mange av medlemmene av den kreative staben kom etter hvert til å gå videre til andre media; skrev, opptrådte eller på andre måter bidro til en rekke filmer, fjernsynsshow, bøker og annet.

Nedturen for magasinet skjedde i løpet av slutten av 1980-tallet. Magasinet ble til sist holdt oppe i en rekke år utelukkende på grunn av varemerke i navnet, men ble nedlagt i 1998.

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

National Lampoon ble startet av studenter som hadde tatt eksamen ved Harvard i 1969, Douglas Kenney, Henry Beard og Robert Hoffman, da de skaffet lisens for å bruke navnet «Lampoon» for et månedlig, nasjonalt magasin. Den første utgivelsen kom i april 1970.

Etter en vaklevoren begynnelsen vokste magasinet raskt i popularitet. Fast innslag var å gjøre narr av populærkulturen, motkulturen og hippier, og samtidens politikk med hensynsløshet, smakløsheter og lystig humor. Som Harvard Lampoon, et humoristisk studentmagasin ved Harvard University, som de tre stifterne hadde jobbet med i løpet av studentdagene, var hvert nummer dedikert til særskilt emne som «Framtiden», «Tilbake til skolen», «Død», «Selvtilfredsstillelse» og andre emner. Magasinet trykket også på nytt «det-beste-av» i egne samlinger. Magasinet hadde som mål å ta opp enhver form for tåpelighet, og hadde ingen spesiell politisk standpunkt, selv om de enkelte medlemmene av staben hadde sterke politiske synspunkter.

Omslagene[rediger | rediger kilde]

National Lampoon ble berømt og beryktet for sine ofte makabre, smakløse og humoristiske omslag. De første omslagene ble laget av tegneserieskaperen Peter Bramley og Bill Skurski, grunnleggeren av New York's Cloud Studio, som var et knutepunkt for alternativkultur og var kjent for sin eklektiske stil. Det var Bramley som var ansvarlig for bladets aller første omslag.

Fra den åttende utgaven av tok Michael C. Gross over som bladets art director. Denne stillingen hadde han frem til 1974. Noen av de mest omtalte omslagene hans var:

  • August 1971: massemorderen William Calley framstilt med det samme gliset som MADs Alfred E. Neuman, og utstyrt med det parodiske utsagnet «What, My Lai?»[2]
  • Januar 1972: det ikoniske bildet av den argentinske revolusjonære Che Guevara med en kremkake spredt utover ansiktet[3]
  • Januar 1973: en bekymret hund med en revolver presset mot hodet og en tekst under som hevdet: «Om du ikke kjøper dette bladet vil vi drepe denne hunden!» Dette omslaget ble i 2007 kåret til det syvende beste magasinomslaget i den foregående 40-årsperioden.[4][5][6]

Staben[rediger | rediger kilde]

Magasinet var et arnested for en rekke kjente skribenter og komiske talenter, blant annet Kenney, Beard, Chris Miller, P. J. O'Rourke, Michael O'Donoghue, Chris Rush, Sean Kelly, Tony Hendra og John Hughes.

Mange betydningsfulle tegnere, fotografer, og illustratører ble benyttet, blant annet Neal Adams, Gahan Wilson, Michael Sullivan,Ron Barrett, Peter Bramley, Vaughn Bode, Bruce McCall, Rick Meyerowitz, M.K. Brown, Shary Flenniken, Bobby London, Edward Gorey, Jeff Jones, Joe Orlando, Arnold Roth, Rich Grote, Ed Subitzky, Mara McAfee, Sam Gross, Charles Rodriquez, Buddy Hickerson, B.K. Taylor, Bernie Lettick, Frank Frazetta, Boris Vallejo, Marvin Mattelson, Stan Mack, Chris Callis, John Barrett og Raymond Kursar.

Skuespillere og komikere som John Belushi, Chevy Chase, Gilda Radner og Bill Murray fikk sine nasjonale gjennombrudd ved å opptre på National Lampoons sceneshow og radioshow, og ble siden en del av fjernsynsserien Saturday Night Lives første skuespiller-team for Not Ready For Primetime Players.

Peter Bramley og Bill Skurski var art directors for de første fem utgavene. Michael C. Gross var billedredaktør i magasinet i årene 1970-1974, fulgt av Peter Kleinman (1974–1987). Forretningssiden av magasinet ble kontrollert av Matty Simmons, som var styreformann og administrerende direktør for forlaget 21st Century Communications.

Høydepunktet (1973–1975)[rediger | rediger kilde]

National Lampoon nådde et høydepunkt omkring 1973–1975. I oktober 1974 ble det solgt hele 1 000 096 eksemplarer i USA; oktoberutgaven hadde «pubertetsalder» som tema.[7] Det gjennomsnittlige salgstallet for 1974 var 830 000 eksemplarer solgt per måned, noe som også var en rekord for bladet. Tidligere redaktør Tony Hendras bok Going Too Far gjengir en rekke opplysninger om opplagstall og omsetningsresultater.

Det har blitt sagt at magasinet nådde sitt kreative høydepunkt samtidig med at det nådde sitt kommersielle høydepunkt. Til sammenligning solgte MAD mer enn 2 millioner, Playboy mer 7 millioner og TV Guide mer 19 millioner i samme tidsrom.

Endringer etter 1975[rediger | rediger kilde]

En del av magasinets fanskare mener at magasinets storhetstid opphørte i 1975 da de tre grunnleggerne Kenney, Beard og Hoffman benyttet seg av en klausul i sine kontrakter og lot seg kjøpe ut for 7,5 millioner dollar. Omtrent samtidig meldte Michael O'Donoghue og Anne Beatts, som var to av magasinet faste skribenter, overgang til NBCs underholdningsshow Saturday Night Live (SNL). Også magasinets fjernsynsshow National Lampoon Show mistet viktige bidragsytere da skuespillerne John Belushi og Gilda Radner sluttet for å begynne i SNLs Not Ready for Primetime Players.

Til tross for disse endringene fortsatte magasinet å tjene penger, og bladet ble utgitt hver måned gjennom hele 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Fra midten av 1980-tallet ble bladets økonomiske situasjon stadig vanskeligere. Fra november 1986 ble magasinet utgitt kun hver andre måned.

Senere år[rediger | rediger kilde]

I 1989 ble magasinet kjøpt opp av et forretningsselskap ledet av skuespiller Tim Matheson (som spilte «Otter» i filmen National Lampoon's Animal House fra 1978, på norsk Deltagjengen). Matheson innførte en politikk som forbød frontal nakenhet i bladet som etter hvert hadde blitt en vanlig del av innholdet. Etter kun to år ble Matheson i 1991 tvunget til å selge magasinet videre, fordi gjelden var så stor at det var overhengende fare for en konkurs. Magasinet, og med det rettighetene til navnet og merkevaren «National Lampoon», ble kjøpt av et selskap kalt J2 Communications. Dette selskapet var ledet av James P. Jimirro, og var tidligere kjent for å selge Tim Conways «Dorf»-videoer.

J2 Communications var først og fremst ute etter å tjene penger på å selge lisenser til bruk av merkenavnet "National Lampoon". Selskapet var i henhold til kjøpskontrakten forpliktet til utgi minst ett nytt nummer i året, dersom de ville beholde retten til navnet "National Lampoon". Men selskapet hadde ikke spesiell interesse av magasinet som sådan, og gjennom hele 1990-tallet pekte alle kurver nedover, både opplagsmessig og ikke minst kvalitetsmessig. I 1991 ble det gjort et nytt forsøk på å gi ut bladet på månedlig basis, og det ble produsert ni utgaver i løpet av dette året. I 1992 ble det imidlertid bare gitt ut to utgaver, etterfulgt av én utgave i 1993, fem i 1994, og tre i 1995. Den siste tre årene av magasinets eksistens ble det kun utgitt ett nummer i året.

Magasinets siste trykte utgave ble utgitt i november 1998. Etter dette ble kontrakten reforhandlet, og så ble J2 Communications nektet å utgi flere numre av magasinet. J2 Communications eide imidlertid fortsatt rettighetene til merkenavnet, som selskapet fortsatte å selge lisenser til. I 2002 ble J2 Communications kjøpt opp av en gruppe investorer med forretningsmannen Dan Laikin i spissen. Gruppen tok navnet National Lampoon Inc.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carmody, Deirdre (12. mai 1990): «New Image Is Sought By Lampoon». The New York Times.
  2. ^ «National Lampoon Issue #17 – Bummer» Arkivert 12. juni 2008 hos Wayback Machine.. August 1971.
  3. ^ «National Lampoon Issue #22 - Is Nothing Sacred?» Arkivert 12. juni 2008 hos Wayback Machine.. January 1972.
  4. ^ ASME Unveils Top 40 Magazine Covers Arkivert 8. februar 2007 hos Wayback Machine.
  5. ^ ASME's Top 40 Magazine Covers of the Last 40 Years Arkivert 12. februar 2007 hos Wayback Machine.
  6. ^ «National Lampoon Issue #34 - Death». januar 1973. Arkivert fra originalen 20. juli 2008. Besøkt 24. juli 2008. 
  7. ^ «National Lampoon Issue #55 – Pubescence» Arkivert 23. juli 2008 hos Wayback Machine.. Oktober 1974.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Going Too Far, Tony Hendra, 1987, Doubleday, New York. ISBN 978-0-385-23223-4
  • Mr. Mike: the Life and Work of Michael O'Donoghue, Dennis Perrin, 1998, AvonBooks, New York. ISBN 978-0-380-97330-9
  • A Futile and Stupid Gesture: How Doug Kenney and National Lampoon Changed Comedy Forever, Josh Karp, 2006. ISBN 1-55652-602-4
  • If You Don't Buy This Book, We'll Kill This Dog! Life, Laughs, Love, & Death at National Lampoon 1994, Matty Simmons, Bariccade Books, New York. ISBN 978-1-56980-002-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]