Mildred Dresselhaus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mildred Dresselhaus
Barack Obama greets Burton Richter and Mildred Dresselhaus (cropped).jpg
FødtMildred Spiewak
11. november 1930
Bronx
Død20. februar 2017 (86 år)
Cambridge
Ektefelle Gene Dresselhaus
Utdannet ved
6 oppføringer
Harvard University, University of Chicago (–1958), Cornell University, Hunter College, Hunter College High School, Radcliffe College
Beskjeftigelse Fysiker, ingeniør, universitetslærer
Nasjonalitet USA
Medlem av National Academy of Sciences (1985–), American Academy of Arts and Sciences, American Association for the Advancement of Science, National Academy of Engineering
Utmerkelse
24 oppføringer
Kavliprisen i nanovitenskap (2012), UNESCO-L’Oréal-prisen (2007), Harold Pender Award (2006), Oersted-medaljen (2008), Oliver E. Buckley Condensed Matter Prize (2008), IEEEs æresmedalje (2015), National Medal of Science (1990), Women in Technology International, National Inventors Hall of Fame, Presidentens frihetsmedalje (2014), æresdoktor ved Université Pierre-et-Marie-Curie (1999), Benjamin Franklin-medaljen (2017), Weizmann Women & Science Award (2000), Vannevar Bush Award (2009), Fellow of the American Physical Society, Achievement Award (1977), Kavliprisen, IEEE Founders Medal, Enrico Fermi-prisen (2010), Women in Technology Hall of Fame (1998), Heinz Award (2005), Von Hippel Award (2013), Fellow of the American Academy of Arts and Sciences, Fellow of the AAAS

Mildred Spiewak Dresselhaus, opprinnelig Mildred Spiewak, (født 11. november 1930 i Brooklyn i New York, død 20. februar 2017 i Boston i Massachusetts[1]) var en amerikansk fysiker, professor i fysikk og elektroteknikk ved Massachusetts Institute of Technology. Innen nanoteknikken ble hun kjent for sin forskning på grafitt, fullerener og karbonnanorør.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mildred Spiewak ble født av polske foreldre, og vokste opp i Bronx i New York City. Hennes foreldre levde på sosialstøtte, som mange andre i den store depresjonstiden, og skolen hun gikk på var derfor ikke av høyeste klasse. Hun spilte fiolin på musikkskole og der traff hun andre barn som gikk på bedre skoler. Dette inspirerte henne til å kjempe for å selv få samme undervisningsstandard, og i tretten års alderen vant hun en plass på Hunter College High School for piker.

Hun var en flittig student, men som pike i USA på 1940-tallet var klar over at de eneste akademiske yrkene hun kunne få var som lærerinne, sykepleierske eller sekretær. Men takket være sin fysikklærer, den senere nobelpristakeren Rosalyn Yalow, ble hun inspirert og motivert til å videreutvikle sin interesse for naturvitenskap. Hun tok eksamen med høyeste karakterer og reiste til England for ett år på Newnham College, en institusjon for kvinner ved Universitetet i Cambridge. Hun vendte tilbake til USA og tok sin masterseksamen i 1953 ved Radcliffe College i Cambridge i Massachusetts og sin doktorseksamen i 1958 ved University of Chicago.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Det var i Chicago hun begynte å studere superledere, emnet hennes doktorsavhandling handlet om. Supraledere var et populært emne innen faststoffysikken og bragte henne til møtet med en annen fysiker, Gene Dresselhaus. De giftet seg i 1958.

To år etter begynte de begge å arbeide ved Lincoln Laboratory ved MIT. Hun valgte en ny retning for sin forskning, magnetisk optikk, men mens mange andre forskere undersøkte halvledere valgte hun grafitt i stedet. Mange var skeptiske til hennes valg, og det gikk tregt til å begynne med. Men etter å ha oppdaget såkalt pyrolytisk grafitt (grafitt med kovalente bindinger mellom kullplanene i grafittstrukturen) fikk hun til fine magneto-optiske spektre og kunne kartlegge båndstrukturen for grafitt meget tydeligere enn hva noen tidligere hadde klart.

Ekteparet Dresselhaus fikk fire barn i tett rekkefølge. I 1966 ble det innført en regel på laboratoriet at alle forskere skulle begynne klokken åtte hver morgen. Dette passet dårlig med ansvaret for fire barn som alle var under syv år, og Mildred begynte på avdelingen for elektroteknikk i stedet. To år senere ble hun den første ansatte kvinnelige professor innen teknikk på MIT. Hun ble sjef for senteret for materialvitenskap (Centre for Materials Science and Engineering) i 1977 og professor i fysikk i 1983.

Mildred Dresselhaus ble et forbilde for kvinnelige forskere. Hun ble kalt Queen of Carbon, og fikk mange priser og utmerkelser for sin forskning. I 1990 fikk hun National Medal of Science og i 2012 både Kavliprisen i nanoteknik og Fermiprisen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Mildred Dresselhaus – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata