Mikhail Pogodin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mikhail Pogodin
Michail Pogodin.jpg
Født11. november 1800[1][2]
Moskva[3][4][5]
Død8. desember 1875[6][7] (75 år)
Moskva[3][4][5]
Gravlagt Novodevitsjijkirkegården
Utdannet ved Det keiserlige universitet i St. Petersburg
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Språkforsker, historiker[5], journalist[5], filosof, redaktør, skribent[5], forlegger
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet
Medlem av Vitenskapsakademiet i St. Petersburg, Det russiske vitenskapsakademi
Utmerkelser 2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen, Demidov-prisen (1840), 3. klasse av Sankt Vladimirs orden, 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen

Michail Petrovitsj Pogodin (russisk: Михаил Петрович Погодин, født 23. november 1800 i Moskva, død 20. desember 1875 samme sted) var en russisk historiker og publisist. Han forfattet en rekke arbeider innen eldre russisk historie, som også behandler det russiske rikes grunnleggelse av svensker, blant annet Drevnjaja russkaja istorija. Han var sterkt influert av Friedrich von Schelling, og forsøkte å tillempe hans filosofi på russisk historie.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Pogodin var sønn av en livegen hovmester hos greve Strogonov og sattes først i typograflære, men fikk deretter studere ved Moskvauniversitetet. Der promoverte han i 1824 til filosofie doktor med en avhandling om «herledningen av Rus», der han sluttet serg til den såkalte normandiske skole. I 1835 ble han professor i historie ved Moskvauniversitetet, 1841 medlem av det russiske vitenskapsakademi, sekretær i samfunnet for historie og russiske antikviteter, samt utgiver av «Russkij istoritjeskij sbornik».

Pogodins syvdelers «Undersøkelser, forelesninger og anmerkninger» (1846-56) inneholder et rikt materiale om Russlands historie før tatartiden. Også hans manuskript Drevnechranilistja inneholder verdifulle bidrag til Russlands eldste historie. Sin teori om varjagenes svenske herkomst fikk han anledning til å ytterligrre forsvare i polemikker med Nikolaj Kostomarov og Dmitrij Ilovajskij.

Med en sentimental sjelslegning sterkt påvirket av Nikolaj Karamzin och Jean-Jacques Rousseau, ble Pogodin stadig mer trukket mot den slavofile og panslavistiske leir. I Praha ble han i 1835 kjent med Pavel Josef Šafařík, Václav Hanka og František Palacký. Sammen med Stepan Sjevyrjov utgav han «Moskovskij vjestnik» (1827-30) og «Moskvitianin» (1841-56), som ble det slavofile partis talerør.

En monumental biografi over Pogodin er N.P. Barsukovs «Zjizn i trudy M.P. Pogodina» (22 bind, 1888-1910), som også inneholder verdifulle politiske og litteraturhistoriske bidrag til Nikolaus Is tid.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Drevnjaja russkaja istorija (tre bind, 1871)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Q20797291, ... родился в Москве 11-го ноября 1800 г., uspesifisert kalender, antatt juliansk
  2. ^ Concise Literary Encyclopedia, 11(23).XI.1800, dato angitt både etter juliansk og gregoriansk kalender
  3. ^ a b Q20797291
  4. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), Погодин Михаил Петрович, 28. sep. 2015
  5. ^ a b c d e Concise Literary Encyclopedia
  6. ^ Q20797291, ... родился в Москве 11-го ноября 1800 г., умер там же 8-го декабря 1875 г., uspesifisert kalender, antatt juliansk
  7. ^ Concise Literary Encyclopedia, 8(20).XII.1875, dato angitt både etter juliansk og gregoriansk kalender

Litteratur[rediger | rediger kilde]