Michele di Pietro
| Michele di Pietro | |||
|---|---|---|---|
| Født | 18. jan. 1747[1] Albano Laziale | ||
| Død | 2. juli 1821[1] (74 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1771–), katolsk biskop (1794–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Roman College | ||
| Gravlagt | Saint Pancras Cathedral | ||
Michele di Pietro (født 18. januar 1747 i Albano i Kirkestaten, død 2. juli 1821 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie. Fra 1800 var han titulærpatriark av Jerusalem.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Prest
[rediger | rediger kilde]Michele Di Pietro, sønn av en velstående handelsfamilie, studerte juss i hjembyen Albano og i Roma, og mottok sin doktorgrad i juni 1768. Den 28. oktober 1771 ble han ordinert til prest. I 1782 ble han professor i juss ved La Sapienza, hvor han ble værende til 1792. Hans bror Pasquale ble senere rektor der. I 1784 grunnla Di Pietro en døveskole.
Pave Pius VI utnevnte ham til konsulent for Det hellige Officium i januar 1787. I denne rollen gjennomgikk Di Pietro blant annet vedtakene til synoden i Pistoia holdt i 1786. Denne prævingen tjente paven som grunnlaget for bullen Auctorum Fidei, gitt i 1794. Som et resultat tok Di Pietro på seg viktige funksjoner i andre komgregasjoner.
Titulærbiskop
[rediger | rediger kilde]Pave Pius VI utnevnte ham til titulærbiskop av Isauropolis den 21. februar 1794, og tre dager senere ordinerte kardinal Henry Benedict Stuart ham til biskop.
Etter at Frankrike utropte Den romerske republikk, ble Di Pietro tatt til fange sammen med andre prelater i Castel Sant'Angelo den 13. oktober 1798, men ble løslatt noen dager senere mot løsepenger. Han søkte først beskyttelse fra familien til vennen Giuseppe Antonio Sala.
Sommeren 1800 deltok han som representant for Den hellige stols statssekretariat i forhandlingene om konkordatet med Frankrike, som ble undertegnet i juli året etter. Han ble ansett som en hardnakket representant for de kirkelige standpunkter.
Den nye pave Pius VII utnevnte ham til latinsk (titulær)patriark av Jerusalem (til 1802) den 22. desember 1800 og utnevnte ham til assistent til den pavelige trone samme dag.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Han ble utnevnt in pectore til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII, publisert i august 1802, med Santa Maria in Via som tittelkirke.
Han ble ført til Frankrike sammen med kardinal Ercole Consalvi i desember 1809 og forvist til Semur fordi han ikke ville overvære Napoleons bryllup med Maria Louise.
Han ble holdt fengslet i festningen i Vincennes fra slutten av 1810 fordi han sendte den pavelige ordre til presteskapet i Paris om ikke å anerkjenne kardinal Jean-Siffrein Maury som erkebiskop der. Han ble satt fri i januar 1813, men arrestert på nytt i april fordi han ble ansett som ansvarlig (sammen med kardinal Pacca) for å ha overtalt pave Pius VII til å trekke seg fra sin overenskomst med Napoleon.
Han var en av de mest fremstående av «de sorte kardinaler» (så kalt fordi de ble nektet av Napoleon å kle seg i den røde kardinalsfarge).
Han var onkel til kardinal Camillo di Pietro (kreert 1853).
Michele Di Pietro døde i juli 1821 i en alder av 74. Han ble gravlagt i katedralen i hjembyen Albano.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Henry Benedict Mary Clement Stuart of York (1725-1807) *1758
- Kardinal Michele di Pietro (1747-1821) *1794[2]