Melchior de Vogüé
| Melchior de Vogüé | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 18. okt. 1829[1][2][3][4] Paris | ||
| Død | 10. nov. 1916[1][2][3][4] (87 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Antropolog, arkeolog, diplomat, kunsthistoriker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Collège Stanislas de Paris École spéciale militaire de Saint-Cyr | ||
| Far | Léonce de Vogüé | ||
| Barn | Louis de Vogüé Robert de Vogüé Marthe de Vogüé | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[5] | ||
| Medlem av | 8 oppføringer
Académie française (1901–1916) (erstatter: Albert de Broglie, erstattet av: Ferdinand Foch)[6]
Det greske filologiske selskap i Konstantinopel grunnlagt 1861 (1873–) (æresmedlem) Ligue de la patrie française Académie des inscriptions et belles-lettres (1868–1916) (free member)[7] Société de l'histoire de France (1880–) Société de l'histoire de Paris et de l'Île-de-France Bayerische Akademie der Wissenschaften Société des agriculteurs de France | ||
| Utmerkelser | Kommandør av Æreslegionen (1879) Royal Gold Medal (1879) | ||
Charles-Jean-Melchior, greve (senere marquis) de Vogüé (født 18. oktober 1829 i Paris; død 10. november 1916 samme sted) var en fransk diplomat og arkeolog.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Melchior de Vogüé var en sønn av marquis Léonce de Vogüé og hans hustru Henriette de Machault d'Arnouville.
Diplomat[rediger | rediger kilde]
Etter å ha fullført École spéciale militaire de Saint-Cyr og École polytechnique, ble Melchior de Vogüé utnevnt til attaché ved den franske ambassade i St. Petersburg av utenriksminister Alexis de Tocqueville i 1849. Alexandre Dumas melder at han kastet seg over en bjørn under en jakt og dermed reddet livet til en moujik, som de livegne bøndene ble kalt.
I 1855 giftet han seg med sin første kusine Adélaïde Marguerite de Vogüé, datter av Charles Louis de Vogüés, som han hadde to døtre med, nemlig Marie-Caroline (1856–1910) og Marthe (1860–1923).
I sitt andre ekteskap giftet han seg med Béatrix Claire des Monstiers-Mérinville i 1866, som han fikk to sønner med: Louis Antoine Melchior (1868–1948) og Adalbert.
Arkeolog og historiker[rediger | rediger kilde]
I anledning arrestasjonen av faren i 1852, som var stedfortreder på den tiden, i forbindelse med kuppet den 2. desember 1851, trakk Melchior seg fra sine diplomatiske forpliktelser og konsentrerte seg kun om arkeologiske og historiske emner. Han forsket i Syria og Palestina i 1853 og 1854.[8]
I 1868 ble han valgt til et fritt medlem av Académie des inscriptions et belles-lettres. Han jobbet på forskjellige fagblader som Revue archéologique, Revue numismatique, Journal asiatique og Bulletin de la société Nationale des antiquaires de France. Av hans publikasjoner kan nevnes Les églises de la Terre Sainte (1860),[9] Le Temple de Jérusalem (1864),[10] og La Syrie Centrale (1865–1877).[11]
Ambassadør[rediger | rediger kilde]
President Adolphe Thiers utnevnte ham til ambassadør i Konstantinopel i 1871, og fra 1875 til 1879 var han ambassadør i Wien.
Atter vitenskapsmann[rediger | rediger kilde]
Etter at Patrice de Mac-Mahon tok sin avskjed den 30. januar 1879, sa de Vogüé atter opp alle diplomatiske stillinger, og tok seg nok en gang av sine vitenskapelige interesser, men også sine veldedige oppgaver og sine eiendommer. Men biet seg også til Maréchal de Villars og Ludvig XIVs epoker[12] og sin egen familiehistorie i Vivarais.[13]
Han reiste først og fremst i Syria og Det hellige land, men også til Kypros, for å foreta utgravninger der og bringe funn til Paris. Han publiserte også en rekke artikler om dette emnet,[14] så vel som om Palmyra,[15] Kartago[16] og om numismatikk.[17] To publikasjoner ble også til på bakgrunn av hans diplomatiske misjon i Russland.[18] Til slutt befattet han seg mer inngående med Jerusalem.[19]
Melchior de Vogüé var invorvert i en rekke veldedige og katolske virksomheter, som Office central des œuvres charitables, Œuvre de la propagation de la foi, Œuvre des écoles d'Orient, men også Société de secours aux blessés militaires, med den siste som var hans organisasjon idet han var en av dens grunnleggende medlemmer og ble dens president i 1904. De tre organisasjonene som Croix-Rouge française utgikk fra, som han var president for fra 1903 til 1916, går tilbake til hans initiativ.
Fra 1877 drev han magasinet Le Correspondant.
Ved farens død 25. juni 1877 antok han tittelen Marquis de Vogüé.
I likhet med faren ledet han også Société des agriculteurs de France, fra 1896. I denne egenskapen var han med på å etablere beskyttende tariffer for fransk landbruk.[20] Fra 1893 var han administrator for Compagnie des Glaces et Produits chimiques i Saint-Gobain og ble dets president i 1901. Som motstander av Alfred Dreyfus var han med i anti-Dreyfusard-bevegelsen Ligue de la patrie française ved århundreskiftet.
I 1901 ble han tatt opp på i Académie Française; i 1908 ble han medlem av Det bayerske vitenskapsakademi.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 117468606, besøkt 18. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Melchior de, Charles Jean Melchior Vogue, CTHS person-ID 101344, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Genealogics, genealogics.org person ID I00394818, oppført som Melchior de Vogüé[Hentet fra Wikidata]
- ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 408847, rkd.nl, besøkt 26. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Académie française, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID melchior-de-vogue, besøkt 2. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ aibl.fr, besøkt 3. april 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Derutav publiserte han Fragments d’un journal de voyage en Orient. Côtes de la Phénicie (1855), Note sur quelques inscriptions recueillies à Palmyre (1855) og Notes d’épigraphie araméenne (1856).
- ^ Les Églises de la Terre Sainte, Librairie de Victor Didron, 1860.
- ^ Le Temple de Jérusalem, monographie du Haram-ech-Chérif, suivie d’un Essai sur la topographie de la Ville-sainte, par le Cte Melchior de Vogüé, Noblet et Baudry, 1864.
- ^ Syrie centrale. Architecture civile et religieuse du Ier au VIIe siècle, J. Baudry, 1865–1877.
- ^ Madame de Maintenon et le maréchal de Villars. Correspondance inédite (1881); Mémoires du maréchal de Villars, publiés, d’après le manuscrit original, pour la Société de l’histoire de France, et accompagnés de correspondances inédites (1884–1904); Villars et l’électeur de Bavière Max-Emmanuel (1885); Villars d’après sa correspondance et des documents inédits (1888), og Notice sur l’hôtel de Villars (1904).
- ^ Une famille vivaroise, histoires d’autrefois racontées à ses enfants (1906).
- ^ Blant annet Les Événements de Syrie (1860); Mémoire sur une nouvelle inscription phénicienne (1860); Notice sur un talent de bronze trouvé à Abydos (1862); Bulletin de l’Œuvre des pèlerinages en Terre-Sainte. Histoire, géographie, ethnographie et archéologie biblique et religieuse (1863); Inscriptions araméennes et nabatéennes du Haouran (1864), Inscriptions hébraïque de Jérusalem (1864); L’Alphabet hébraïque et l’alphabet araméen (1865), men også om L’Islamisme et son fondateur (1865), så oppsummerende Mélanges d’archéologie orientale (1868) og Six inscriptions phéniciennes d’Idalion (1875); Stèle de Yehawmelek, roi de Gebal (1875); Note sur la forme du tombeau d’Eschmounazar (1880); La Stèle de Dhmêr (1885), Note sur une inscription bilingue de Tello et sur quatre intailles sémitiques (1887).
- ^ Inscriptions palmyréniennes inédites. Un tarif sous l’Empire romain (1883)
- ^ Note sur les nécropoles de Carthage (1889); Note sur une inscription punique trouvée par le P. Delattre à Carthage (1892); Vases carthaginois (1893).
- ^ Monnaies et sceaux des croisades (1877) eller Monnaies inédites des croisades (1880–1890), så igjen Monnaies inédites des croisades (1895–1905) såvel som Monnaies juives (1895–1905).
- ^ Le roman russe (10. utg. 1912); Trois épisodes de l’histoire de la Russie. Le fils de Pierre le Grand (1889).
- ^ Jérusalem hier et aujourd’hui (1912).
- ^ Arno J. Mayer. Adelsmacht und Bürgertum. Die Krise der europäischen Gesellschaft 1848-1914. München: C.H. Beck. s. 38.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Melchior de Vogüé, biografisk noris hos Académie française