Meinhard von Gerkan
| Meinhard von Gerkan | |||
|---|---|---|---|
| Født | 3. jan. 1935[1][2] Riga[3] | ||
| Død | 30. nov. 2022[4][5][6] (87 år) Hamburg[4] | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt, universitetslærer | ||
| Utdannet ved | Technische Universität Braunschweig | ||
| Barn | Florence von Gerkan Manon von Gerkan | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Berlin-Brandenburgische Akademie der Wissenschaften Bund Deutscher Architekten | ||
| Utmerkelser | Fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Anerkjennelseskorset (2021)[7] Ordinul Național „Serviciul Credincios” în grad de comandor (2002) | ||
Meinhard von Gerkan (født 3. januar 1935 i Riga i Latvia, død 30. november 2022) var en tysk arkitekt.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Meinhard von Gerkan kommer fra en baltertysk familie. Han er i slekt med den tysk-baltiske klassiske arkeolog og byggforsker Armin von Gerkan.
Meinhard von Gerkans far falt i kamp som soldat på Østfronten under andre verdenskrig[8], moren døde kort etter flukten fra Posen. Gerkan vokste opp som pleiebarn i Hamburg, fra 1949 i en pastorsfamilie.
Etter gymnasiet studerte han først jus og fysikk i Hamburg, og bestemte seg deretter for et arkitekturstudiem i Berlin.[8]
Karriere[rediger | rediger kilde]
Etter arkitekturutdannelsen, som ble avsluttet ved den tekniske høyskolen i Braunschweig (Technische Hochschule Braunschweig), med eksamen i 1964, etablerte han sammen med Volkwin Marg arkitektkontoret Gerkan, Marg und Partner (gmp) i Hamburg i Tyskland i 1965. Arkitektkontoret vant allerede i sine tidlige år en rekke arkitektkonkurranser, og uten å tidligere å ha realisert et stort prosjekt fikk Gerkan ansvaret for å tegne Flughafen Berlin-Tegel. Han fikk også i oppdrag å tegne nye terminaler til lufthavnen i Hamburg.
I 1974 ble han utnevnt til professor i arkitektur ved den tekniske høyskolen i Braunschweig.
Hans siste prosjekter var ombygningen av Olympiastadion i Berlin og oppførelsen av Berlin Hauptbahnhof, Europas største jernbanestasjon, og den første store jernbanestasjon bygget i Europa på over hundre år. Den stod ferdig i 2006. På dette sted stod tidligere Lehrter Bahnhof.
Etter årtusenskiftet befattet hans arkitektfirma gmp seg også intensivt med prosjekter i Folkerepublikken Kina. Et eksempel er planbyen Lingang New City; den forble ikke bare på et planleggingsstadium, men i 2003 omsatt i virkelighet.
Han har to døtre, Florence og Manon von Gerkan.
Skrifter[rediger | rediger kilde]
- Die Verantwortung des Architekten. Bedingungen für die gebaute Umwelt. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1982, ISBN 3-421-02584-3.
- Alltagsarchitektur: Gestalt und Ungestalt. Bauverlag, Wiesbaden, Berlin 1987, ISBN 3-7625-2449-1.
- Architektur im Dialog. Texte zur Architekturpraxis. Ernst & Sohn, Berlin 1995, ISBN 3-433-02881-8.
- Black Box BER. Vom Flughafen Berlin Brandenburg und anderen Großbaustellen. Wie Deutschland seine Zukunft verbaut. Quadriga, Berlin 2013, ISBN 978-3-86995-060-0.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jürgen Tietz: Meinhard von Gerkan – Vielfalt in der Einheit. Die autorisierte Biografie. Jovis Verlag, Berlin 2015, ISBN 978-3-86859-372-3.
- Jürgen Tietz: Meinhard von Gerkan – Biografie in Bauten 1965–2015. Die autorisierte Biografie. Jovis Verlag, Berlin 2015, ISBN 978-3-86859-373-0.
- Jürgen Tietz: Meinhard von Gerkan – Vielfalt in der Einheit / Biografie in Bauten 1965–2015. Jovis Verlag, Berlin 2015, ISBN 978-3-86859-374-7.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000022127, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Structurae, Structurae person ID 1000805, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Architekt Meinhard von Gerkan ist tot», verkets språk tysk[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.reuters.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ nos.nl[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.vestnesis.lv[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Alexandra Kilian: Meinhard von Gerkan: „Ich wurde Architekt aus Leidenschaft – und bin es geblieben.“ I: Berliner Morgenpost, 3. januar 2015.