Hopp til innhold

May Ayim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
May Ayim
Foto: Dagmar Schultz
FødtSylvia Brigitte Gertrud Opitz
3. mai 1960[1][2]Rediger på Wikidata
Hamburg[3]
Død9. aug. 1996[1][2]Rediger på Wikidata (36 år)
Berlin[4]
BeskjeftigelseLyriker, skribent, pedagog, aktivist, logoped Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversität Regensburg
NasjonalitetTyskland
GravlagtGamle Sankt Matteus kirkegård i Berlin

Audre Lorde (t.v.) og May Ayim. Foto:Schultz, Dagmar

May Ayim (1960–1996) var en tysk pedagog, dikter og aktivist i den afrotyske bevegelse. Hun behandlet i sin diktning følelsen av hjemløshet og en konstant opplevelse av å bli møtt med rasistiske holdninger. Dette kunne andre svarte tyskere, særlig kvinner identifisere seg med. Hun ga et viktig bidrag til å fremme de afrotyskes posisjon i samfunnet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Ayim ble født i Hamburg av en tyskfødt, lyshudet mor og en ghanesisk far, som var medisinstudent. Moren ønsket ikke å beholde datteren, og faren fikk ikke lov til å ta henne med seg til Ghana. Hun tilbragte derfor først 18 måneder på barnehjem til hun fikk plass hos en fosterfamilie, hvor hun fikk navnet Sylvia Brigitte Gertrud Opitz. Hun vokste opp med Opitz-familien i Nordrhein-Westfalen fra 1962 til 1979. Etter å ha gått på forskjellige skoler i Münster, dro hun til universitetet i Regensburg, der hun studerte psykologi og pedagogikk.[5][6][7][8][9]

Hennes diplomarbeid dreide seg om kultur- og sosialhistorien til afrotyske personer, og var den første akademiske undersøkelse av de afrotyskes historie. Hennes opprinnelige rådgiver i Regensburg avviste imidlertid temaet, med den begrunnelsen at det ikke fantes rasisme i Tyskland. Rasisme var noe som hadde hørt nasjonalsosialismen til, men som ikke lengre eksisterte. I Berlin fikk hun imidlertid avhandlingen godkjent. Den ble et viktig startpunkt for den senere boken Bekjenne farge. Afrotyske kvinner på sporet av sin historie. I Vest-Berlin traff hun den amerikanske aktvisten Audre Lordes som bidro til utgivelsen av boken.[5][8][9]

Ayim hadde aldri kontakt med sin mor. Faren som etterhvert ble medisinprofessor i Nairobi, besøkte henne leilighetsvis i hennes tyske hjem. Hun besøkte også sin far i Ghana, som hun fant støyende, varmt og fremmed. I Tyskland fikk hun spørsmålet om når hun skulle reise tilbake, og i Ghana, der hun ikke kunne språket, ble hun kalt hvit. Selv skrev hun at

Mitt fedreland er Ghana, mitt morsmål er tysk, mitt hjem har jeg i skoene.

Mein Vaterland ist Ghana/ meine Muttersprache ist deutsch, die Heimat trage ich in den Schuhen.[5]

Ayim utga flere diktsamlinger og skrev i den muntlige fortellertradisjonen. I diktningen konfronterte hun leserne med deres fordommer. Særlig under den tyske gjenforeningen, markerte hun avstand til det hun oppfattet som nasjonalistiske tendenser, rasisme og diskriminering.[7][9]

Hun flyttet i 1984 til Berlin og var i sine siste leveår dosent ved universiteter i Berlin i logopedi, og studentrådgiver ved Alice Salomon School für Sozialarbeit. Hun skrev på et doktorarbeid om etnosentrisitet og sexisme i logopedien. I 1992 tok hun navnet Ayim etter sin far. Hun kjempet gjennom hele livet med depresjoner og fikk også konstatert MS. Hun begikk selvmord 9. august 1996.[5][7]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

I 2009 ble en strekning av elven Spree i Berlin oppkalt etter henne til May-Ayim-Ufer (May Ayim-bredden). Det skjedde ved at Gröbenufer (Gröbenbredden) ble omdøpt. Otto Friedrich von der Gröben (1657–1728) var sjef for Großfriedrichsburg, en festning i Ghana, hvorfra det ble sendt 30 000 slaver til Karibia. Hver tiende av de utsendte overlevde ikke overfarten.[10]

Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte regner henne blant de viktigste personer, som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[9]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 1560, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 115413391, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d Mertins, Silke (23. desember 1997). «Was sollen die letzten Worte sein». Die Tageszeitung: taz (tysk). s. 23. ISSN 0931-9085. Besøkt 20. januar 2022. 
  6. ^ Natasha A. Kelly (18. september 2018). «May Ayim». Digitales Deutsches Frauenarchiv. Besøkt 19. januar 2022. 
  7. ^ a b c «May Ayim» (tysk). Goethe-Institut. Besøkt 19. januar 2022. 
  8. ^ a b FRANZISKA GROMANN. «May Ayim: Vor 25 Jahren starb die afrodeutsche Dichterin und Aktivistin». swr.online (tysk). SWR2. Besøkt 19. januar 2022. 
  9. ^ a b c d «May Ayim - 100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 21. januar 2022. 
  10. ^ Meyer, Jörg. «Gröbenufer wird zu May-Ayim-Ufer (nd-aktuell.de)». www.nd-aktuell.de (tysk). Besøkt 20. januar 2022.