Marino Ascanio Caracciolo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Marino Ascanio Caracciolo
3423 - Milano, Duomo - Deambulatorio - Bambaia, Monumento Marino Caracciolo (+1538) - Foto Giovanni Dall'Orto - 6-Dec-2007.jpg
Født 1468
Napoli
Død 28. januar 1538
Milano
Begravet Duomo di Milano
Nasjonalitet Italia
Religion Den romersk-katolske kirke

Marino Ascanio Caracciolo (født 1468 i Napoli i Italia, døde 28. januar 1538 i Milano) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet Den romerske kurie.

Han var pave Leo Xs nuntius til keiser Maximilian I ved Riksdagen i Augsburg. Ved Riksdagen i Worms samarbeidet han og Girolamo Aleandro for den katolske tros sak, og lyktes i å få riksdagen til å beordre Martin Luthers verker brent.[trenger referanse] Senere var han meglingsmann mellom kong Henrik VIII av England og keiser Karl V og lyktes i å stifte fred mellom de to monarkene.[trenger referanse] Han var to ganger keiserlig utsending til det venetianske senat, og bevirket opprettelsen av en allianse mellom keiser og senat.[trenger referanse] Han var pavelig nuntius til det keiserlige hoff 15201523.

I januar 1524 ble han biskop av CataniaSicilia, men fratrådte allerede i juli samme år til fordel for sin bror Scipione Caracciolo. Etter at broren døde i oktober 1529 ble han på nytt utnevnt til biskop av Catania, men igjen fratrådte han (mars 1530) da til fordel for Ludovico Caracciolo.

Han ble kreert in pectore til kardinal i konsistoriet den 21. mai 1535 av pave Paul III, publisert ved konsistoriet 31. mai 1535.

Sammen med kardinalene Agostino Trivulzio og Francisco Quiñones var han legat i fredsmeglingsoppdrag til kongene Ferdinand av romerne, og Frans I av Frankrike i juni 1536.

Etter biskop Ludovicos død i september 1536 ble han for tredje gang utnevnt til biskop av Catania. Men igjen fratrådte han (januar 1537), nå til fordel for Nicola Maria Caracciolo.

De andre kardinaler i samme slekt var Innico Caracciolo den eldre (kreert 1666), Innico Caracciolo den yngre (1715), Niccolò Caracciolo (1715), Giovanni Costanzio Caracciolo (1759), Diego Innico Caracciolo (1800), og Filippo Giudice Caracciolo, Orat. (1833).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]