Marie François Xavier Bichat
| Marie François Xavier Bichat | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Marie François Xavier Bichat 14. nov. 1771[1][2][3][4]  Thoirette (Kongeriket Frankrike) | ||
| Død | 22. juli 1802[1][2][3][5] (30 år) Paris[6] | ||
| Beskjeftigelse | Anatom, lege, patolog, kirurg, fysiolog | ||
| Nasjonalitet | Den første franske republikk | ||
| Gravlagt | Père Lachaise[7] Grave of Xavier Bichat | ||
| Medlem av | Société philomathique de Paris | ||
| Utmerkelser | Liste over de 72 navnene på Eiffeltårnet[8] | ||
| Fagfelt | Anatomisk patologi, histologi, medisin | ||
| Signatur | |||
 | |||
Marie François Xavier Bichat (født 14. november 1771 – død 22. juli 1802)[9] var en fransk anatomi og patolog, han er kjent som far til histology. Selv om han arbeidet uten mikroskop oppdaget Bichat 21 typer elementære vev fra hver organ som kroppen er sammensatt av.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Bichat ble født på Thoirette i Jura, Frankrike. Hans far var Jean-Baptise Bichat, en lege som hadde studert i Montpellier og var Bichats første lærer. Hans mor var Jeanne-Rose Bichat.[10] Han kom inn på et college i Nantua, og studerte senere i Lyon. Han gjorde raske fremskritt i matematikk og naturvitenskap, men til syvende og sist viet han seg til studier av anatomi og kirurgi under veiledning av Marc-Antoine Petit (1766-1811), overlege i kirurgi ved Hotel-Dieu i Lyon.[11]
Den franske revolusjonen tvang ham til å flykte fra Lyon og ta tilflukt i Paris, i 1793. Der ble han elev av P. J. Desault, som ble så imponert over hans geni at han tok ham til sitt hus og behandlet ham som sin adoptivsønn. I to år tok han aktivt del i Desaults arbeide samtidig som han drev sin egen forskning i anatomi og fysiologi. Desault døde i 1795.[11]
I en alder av 29 år han ble utnevnt som overlege ved Hotel-Dieu.[11] I 1796 dannet han og flere andre kolleger det formelle grunnlaget for Société d'Emulation de Paris, en intellektuell plattform for å diskutere problemer i medisin.[12] Han døde i en alder av 30 år fjorten dager etter å ha falt ned en trapp på Hotel-Dieu og fikk feber.[9] Han ble gravlagt på Père Lachaise Cemetery
Store publikasjoner
[rediger | rediger kilde]
Desaults plutselige død i 1795 var et alvorlig slag for Bichat. Hans første oppgave var å innfri de forpliktelser han skyldte sin velgjører, var å bidra til å støtte hans enke og hennes sønn, og å fullføre ut det fjerde volum av Desaults Journal de Chirurgie som han gjorde til et biografisk minne om forfatteren.
Hans neste mål er å fullføre og fordype de kirurgisk læresetninger som Desault hadde publisert i ulike tidsskrifter . Av disse har han komponert, Œuvres chirurgicales de Desault, ou tableau de sa doktrine et de sa pratique des traitement des maladies externes (1798-1799), et verk hvor han selv om bare setter frem andres idéer, utvikler han de med klarhet som en mester i faget. I 1797 begynte han på et kurs i anatomiske demonstrasjoner, og hans suksess oppmuntret ham til å utvide planen om foredrag, og starte et kurs i operativ kirurgi.
I 1798 ga han i tillegg et eget kurs i fysiologi. Et farlig angrep av hemoptyse førte til at han måtte avbryte sitt arbeid for en tid; men faren var ikke over før han kastet seg inn i nye engasjementer med den samme iveren som før. Han hadde nå i sin fysiologiske foredrag en mer utførlig beskrivelse av sitt opprinnelige syn på forholdet til dyr, som fikk mye oppmerksomhet i medisinske skoler i Paris.[13]
Skisser av disse læresetningene ble gitt av ham i tre publikasjoner som finnes i Memoirs of the Société Médicale d'Émulation, som han grunnla i 1796, og senere mer utviklet i hans Traité sur les membraner (Avhandling om Membraner, 1799).[14] Hans neste utgivelse var de Recherches physiologiques sur la vie et la mort (Generell Anatomi Anvendt Fysiologi og Medisin, 1800), og det ble raskt etterfulgt av hans Anatomie générale (1801), et verk som inneholdt fruktene av hans mest dyptgående og originale forskning. Han begynte på et annet verk, under tittelen Anatomicl descriptive (1801-1803), hvor organer ble arrangert i henhold til sin særegne klassifisering av deres funksjoner, men han rakk bare å publisere de to første bind.[13]
Bidrag og teorier
[rediger | rediger kilde]Bichat viktigste bidrag til medisin og fysiologi var hans oppfatning at den mangfoldighet av kroppens organer spesielt vev og slimhinner, og han beskrev 21 slike,inkludert de omkringliggende, muskel-og nervevev.[15] Bichat bruktenikke mikroskop fordi han mistrodde det, derfor omfatter hans analyser ikke noen anerkjennelse av mobile strukturen.[15] Likevel, han dannet en viktig bro mellom organ patologi Giovanni Battista Morgagni og celle patologi av Rudolf Ludwig Carl Virchow.
Vitalisme
[rediger | rediger kilde]Bichat er berømt for å ha definert liv (vitalisme) som de sett av funksjoner som kan motstå døden.[16]
Han trodde at livet var del i to deler: det organiske liv (også noen ganger kalt vegetative systemet)[15] og dyrelivet. Det organiske liv var hjerte, tarmer og andre organer. Bichat hadde en teori om at dette livet var regulert gjennom ganglionic nervesystemet, en samling av små uavhengige "hjernen" i brysthulen.[17]
I kontrast, dyreliv involverer harmonisk, symmetrisk organer som øyne, ører, og lemmer. Det følger vane og minne, og ble styrt av vett og forstand. Dette var en funksjon av hjernen i seg selv, selv om det ikke kunne eksistere uten hjerte, midten av organisk liv.[17]
Minnesmerker
[rediger | rediger kilde]
En stor bronsestatue av Bichat, et verk av den berømte skulptøren David D 'Angers, ble reist i 1857 på gårdsplassen (Cour d år) ved René Descartes University i 12, rue de l' ecole de Medecine, Paris, takket være støtte fra medlemmer av Medical Congress i Frankrike, som fant sted i 1845. På sokkelen kan leses følgende inskripsjon: En Xavier Bichat. Le Congrès Médical de France de 1845.
Bichat karriere, er entusiastisk fortalte i George Eliot's 1872 roman, Middlemarch. Hans navn er også en av de 72 navn innskrevet på Eiffeltårnet.
Michael Foucault har et kapittel om Bichat i sitt verk The Birth of the Clinic
Galleri
[rediger | rediger kilde]-
Bichat statue i " Cour d År " -
Statuen -
Portrett -
Portrett -
Ved Universitetet i Zaragoza, College of Medicine
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Base biographique, oppført som Xavier Marie François Bichat, BIU Santé person ID 8[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, CTHS person-ID 1376, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ GeneaStar, oppført som Xavier Bichat, GeneaStar person-ID bichatmarie[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 7477, oppført som François Xavier Bichat[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Биша Мари Франсуа Ксавье, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le cimetière du Père-Lachaise, side(r) 72[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.toureiffel.paris[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b George F. Nafziger (2002). Historical Dictionary of the Napoleonic Era. Scarecrow Press. s. 46–. ISBN 978-0-8108-4092-8. Besøkt 1. januar 2013.
- ^ John G. Simmons. Doctors and Discoveries: Lives That Created Today's Medicine. Houghton Mifflin Harcourt. s. 58–. ISBN 978-0-618-15276-6. Besøkt 1. januar 2013.
- ^ a b c Additions to the General anatomy of Xavier Bichat. Richardson and Lord. 1823. s. 2–. Besøkt 1. januar 2013.
- ^ John G. Simmons (2002). Doctors and Discoveries: Lives That Created Today's Medicine. Houghton Mifflin Harcourt. s. 58–. ISBN 978-0-618-15276-6. Besøkt 1. januar 2013.
- ^ a b [[#CITEREF|]].
- ^ Elaut, L. (juli 1969). «The theory of membranes of F. X. Bichat and his predecessors». Sudhoffs Archiv. West Germany. 53 (1): 68–76. PMID 4241888.
- ^ a b c Jon E. Roeckelein (1998). Dictionary of Theories, Laws, and Concepts in Psychology. Greenwood Publishing Group. s. 78–. ISBN 978-0-313-30460-6. Besøkt 1. januar 2013.
- ^ Jonathan Strauss (13. februar 2012). Human Remains: Medicine, Death, and Desire in Nineteenth-Century Paris. Fordham Univ Press. s. 112–. ISBN 978-0-8232-3379-3. Besøkt 1. januar 2013.
- ^ a b Stanley Finger (2001). Origins of Neuroscience: A History of Explorations Into Brain Function. Oxford University Press. s. 266–. ISBN 978-0-19-514694-3. Besøkt 1. januar 2013.