Marburg-settlementet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fyr ved munningen av Umzimkulu

Marburg-settlementet var en norsk bosetting bestående av 34 norske familier som i 1882 bosatte seg på tildelt jord i den britiske Natal-kolonien.[1] Dette skal ha vært den første norske kolonien utenfor Amerika.[2] Tilsammen 229 personer reiste ut, hvor de fleste fra Ålesund og Sunnmøre. Utvandrerne seilte med SS «Tasso» fra Ålesund den 14. juli 1882, byttet båt i England og ankom munningen av Umzimkulu-elva den 29. august 1882.[3] Navnet Marburg kom av den tyske misjonsstasjonen like ved. Området nordmennene slo seg ned på utgjør nå en del av småbyen Port Shepstone i KwaZulu-Natal-provinsen.

På den tiden besto befolkningen i Natal av omkring 25.000 hvite, 35.000 zuluer og 20.000 indere.[2] De norske innvandrerne spilte en viktig rolle i utvikling av Port Shepstone med omland. Den britiske kolonimakten spanderte reise fra London, 400 dekar (100 acre) jord, vide beiteareal og ferdige hus – mot at utvandrerne stilte med 50 pund i egenkapital. Betingelsene for gårdsdrift var imidlertid langt vanskeligere enn ventet og ti familier ga opp reiste hjem mens noen reiste videre til Australia.[4][5] Nybyggerne ble lovet ferdige hus (disse viste seg å være enkle stråhytter), havna var ubrukelig, og jorda var skrinn og tørr. Noen ga opp og bygde egne båter som de seilte tilbake til Norge, blant annet den enmastede «Homeward Bound» som i England vakte så stor oppmerksomhet at den ble utstilt i Crystal Palace.[6] Senere kom noen flere nordmenn som utvandret etter 1882. Mange av mennene i den fattige norske kolonien søkte arbeid i gullgruvene i Witwatersrand, ved dagens Johannesburg, etter det store gullfunnet der i 1886. Den norske kolonien stilte også med en egen geværtropp i britenes krig mot boerne.[1]

Marburg-settlementet var det eneste vellykkede skandinaviske bosettingsopplegget i Sør-Afrika.[5][1] Flere Marburgsettlere og deres etterkommere slo seg etterhvert ned i Johannesburg-området eller andre deler av Sør-Afrika. Gatene i Marburg har fortsatt navn som «Ålesund Road» og «Stranda Road». Settlerne bygde allerede i 1883 egen kirke som fortsatt står. Bakgrunnen for utvandringen var blant annet Hilmar Theodor Brudevold fra Ørsta. Brudevold hadde på egen hånd slått seg ned i området 20 år tidligere og var en pådriver for den norske kolonien. Brudevold deltok i flere kriger på britisk side, og avanserte til majors rang.[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Reite, Per Ole (2008): Norsk utvandring til Sør-Afrika. Ulsteinvik: Spor forlag.
  2. ^ a b c Kildal, Arne (1946): De gjorde Norge større. Bergen: Grieg.
  3. ^ Halland, Andrew og Anna, og Ingeborg Kjönstad (1932): Norsk nybyggerliv i Natal. Festskrift i anledning de norske settleres 50-aarsjubileum i Marburg. 29de august 1882 - 29de august 1932. Trykt hos South Coast Herald Ltd., Port Shepstone.
  4. ^ Svendsen, Njord V. (2009): Det norsk Sør-Afrika. Immigrantane i Marburg. I Rolf Svellingen (red.): Lagnader - frå Noregs kyst og fjell og dalar til glede, slit og dagleg brød i lovnads land der ute. Bergen : Vestnorsk utvandringssenter Vestmannalaget Norsk bokreidingslag.
  5. ^ a b Kuparinen, Eero (1991): An African alternative. Nordic migration to South Africa 1815-1914. Turku: Institute of Migration, s.112.
  6. ^ Kjerland, K.A. og A.K. Bang (red.) (2002): Nordmenn i Afrika – afrikanere i Norge. Bergen: Fagbokforlaget.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]