Mana (polynesisk term)
Mana er et ord hentet fra melanesisk og polynesisk mytologi. Betydningen er omdiskutert, men en vanlig overføring er betegnelsen på en overnaturlig kraft som gjennomsyrer universet. Noen mennesker har mer mana enn andre og uttrykker det naturlig. Forestillingen om mana, i assosiasjon med magi og religion, kan også oversettes som en gruppes utstråling av åndelig kraft som knytter den sammen.
Ulike definisjoner[rediger | rediger kilde]
Codrington[rediger | rediger kilde]
Den britiske misjonæren og etnografen Robert Henry Codrington (1830-1922) var den første som beskrev mana for en vestlig leserkrets, i boka The Melanesians: Studies in their Anthropology and Folk-Lore (1891). Hans definisjon av mana var "en kraft helt forskjellig fra fysisk makt, som virker på alle slags måter på godt og ondt, og som det er av største fordel å eie eller kontrollere".[1]
Marett[rediger | rediger kilde]
Etnologen Robert Ranulph Marett (1866-1943) studerte pre-animisme og teoretiserte i 1909 en tråd av fellestrekk mellom animisme og pre-animisme identifisert med det overnaturlige – det "mystiske", i motsetning til det fornuftige. Han brukte Codringtons verk som en kilde. I sin omtale av det melanesiske mana hevdet han:
"Når vitenskapen om sammenlignende religion bruker et innfødt uttrykk som mana, er den forpliktet til i en viss grad å se bort fra dens opprinnelige eller lokale betydning. Vitenskapen kan deretter adoptere mana som en generell kategori ...". I Melanesia fant han en åndeverden med levende menneskers sjel, avdøde menneskers spøkelser, og ånder "av spøkelseslignende utseende" eller imiterende levende mennesker. Ånder kan bo i gjenstander, som dyr eller steiner.
For Marett var den viktigste egenskapen ved mana at den er forskjellig fra, og eksisterer uavhengig av, sitt opphav. Ånder handler bare gjennom mana. Det er upersonlig, utydelig og blir (som energi) overført mellom objekter som kan ha mer eller mindre av det. Mana er følbar, og fremstår som en "Forferdelig kraft" (i betydningen ærefrykt eller undring). Gjenstander som besitter manas kraft inngyter en observatør med "respekt, ærbødighet, forsoning, tilbedelse". Marett lister opp en rekke gjenstander som vanligvis har mana: «oppsiktsvekkende manifestasjoner i naturen», «merkelige steiner», dyr, «menneskelige etterlevninger», blod, tordenvær, solformørkelser, vulkanutbrudd, og lyden av et oksebrøl.
Hvis mana er en distinkt kraft, kan den behandles distinkt. Marett skiller trollformler, som behandler mana kvasi-objektivt, og bønner (som tar for seg ånder). En ånd kan ha forlatt, og etterlatt mana i form av en trylleformel som kan utløses med magi.[2]
Durkheim[rediger | rediger kilde]
Da Émile Durkheim i 1912 studerte totemismen som religionenes opphav beskrev han fenomenet effervescence collective (kollektiv brusing). Dette er øyeblikk som oppstår når alle individene i en gruppe bringes sammen for å kommunisere "i samme tanke og i samme handling.", en ekstraordinær grad av opphøyelse. Energien i dette kalte Durkheim mana.[3]
Hvidtfeldt[rediger | rediger kilde]
Den danske religionshistorikeren Arild Hvidtfeldt anvendte i 1961 mana som et grunnleggende begrep for religionene. Han definerte mana som en kraft eller innflytelse, ikke fysisk, og på en måte overnaturlig. Det er mana som fremkaller alt som er utenfor menneskets fatteevne, utenfor de sedvanlige naturprosessene. Den er til stede i livets atmosfære, hefter seg til personer og ting, og kan konstateres gjennom resultater som bare kan tilskrives dens virksomhet.[4]
Eliade[rediger | rediger kilde]
Filosofen Mircea Eliades prosjekt i 1958 var global komparativ studie av den kulturelt distinkte utformingen av guddommelig erfaring. Han brukte mana som begrep for kraften i slike erfaringer. Hans forfatterskap fikk stor utbredelse, og var vesentlig for begrepets videre anvendelse i populærkulturen.[5]
Keesing[rediger | rediger kilde]
I 1984 hevdet Robert Keesing at mana ikke var et substantiv, men et verb som var feiltolket av Codrington og de etterfølgende. Verbet var knyttet til oppnådd effektivitet, lykke, eller potens. Antropologenes begrep kraft var knyttet til politiske hierarki eller hemmelige kulter.[6]
Fantasy[rediger | rediger kilde]
Fantasylitteraturen (første gang med Larry Nivens kortroman The Magic Goes Away, 1978) og dataspill (første gang med Populous, 1989) har tatt i bruk «mana» som et ord for magisk energi.
Mana har ingen sammenheng med det manna som blir beskrevet i Bibelen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Codrington, Robert Henry (1891). The Melanesians: Studies in Their Anthropology and Folk-lore (engelsk). New York: Clarendon Press. s. 118. ISBN 9780486202587.
- ^ Marett, Robert Randolph (2013). Threshold of Religion (engelsk). Hardpress Ltd. ISBN 978-1313151962.
- ^ «Les formes élémentaires de la vie religieuse. Le système totémique en Australie. Bok III, kapittel 6» (fransk). 1912.
- ^ Religioner og kulturer (dansk). no: Universitetsforlaget. 1961. s. 12. ISBN 8716000927.
- ^ Alex Golub (17. juni 2014). «The History of Mana: How an Austronesian Concept Became a Video Game Mechanic» (engelsk).
- ^ Robert E. Keesing (våren 1984). «Rethinking "Mana"» (engelsk).