Lyon-tavlen
Lyon-tavlen er en bronsetavle fra antikken som har en innskrift av en tale som ble holdt av den romerske keiser Claudius. Den nederste delen av tavlen, som har overlevd, ble oppdaget i 1528 av en klesforhandler i hans vingård på Croix-Rousse, hvor tempelet for de tre gallere (Tres Galliae) har stått, i Lyon, Frankrike. Det befinner seg for øyeblikket i Musée gallo-romain de Lyon-Fourvière (Gallo-romerske museum i Lyon). Talen var Claudius' forsøk på å få det romerske senatet til å akseptere folket fra Gallia Comata, noe senatet var skeptisk til. Resultatet av talen var senatet godkjente keiserens anmodning, og senatorum in urbe ios, retten til medlemskap av det romerske senatet. Claudius' tale i 48 e.Kr. ble gjengitt av Tacitus i hans bok (skriftrull) 11 i hans verk Annaler. Tavlen har historisk betydning ved at dette er blant de få tilfeller hvor et original dokument og en antikk historikers redegjørelse av dette dokumentet kan sammenlignes.[1]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Claudius hadde en særskilt tilknytning til Lugdunum (Lyon). Han var født der og det var et keiserlig kultsenter: som både keiser og som hans fødeby, ble han antagelig sett på som byens beskytter. Han holdt talen for senatet i 48 e.Kr. med et forslag å akseptere borgere fra Gallia til å bli medlem av senatorklassen og til selve senatet straks disse hadde oppnådd den nødvendige rikdom. Han argumenerte at Roma i sin oldtid var grunnlagt og bygd på å akseptere fremmede til byen, og minnet også om sine egne sabinske familierøtter, gens Claudia, og at menn fra Gallia Narbonensis allerede var akseptert. Etter at keiserens forslag ble akseptert kan eliten i Lugdunum ha fått framstilt tavlen for å markere og feire deres nye status. Det er kjent at Claudius besøkte byen i 43 og i 47 e.Kr.
Teksten[rediger | rediger kilde]
Teksten gir et viktig innsikt i både Claudius' karakter og forholdet mellom keiseren og senatet.[2] Claudius gikk inn i en lang digresjon om Romas eldste historie, og som viser effekten av hans studier under historikeren Titus Livius. Denne formen for pedanteri er karakteristisk for Claudius og som umiddelbart identifiserer ham som taleren. Talens stil og innhold antyder at Claudius var villig til å la seg framstå som en lærd og tolerant vokter av de gamle senatoriske rettigheter og verdier, ivrig til å gi de samme privilegier til verdige menn i provinsene. Talen har også referanser til andre hendelser i Claudius' styre, slik som Valerius Asiaticus' fall og som Claudius utpekte til fordømmelse.
I Annaler rapporterte den senere historikeren Tacitus en annen versjon av talen,[3] kanskje basert på ulike kilder, inkludert senatsnedtegnelser, parret med hans egne observasjoner og analyser i etterpåklokskapens lys. Annaler tar en negativ stilling til å la ikke-romerske borgere få senatorposisjoner mens Lyon-tavlen tar den motsatt stillingen ved å argumentere mot det urettferdige at ikke andre folk med romersk statsborgerskap ikke får de samme rettigheter som romere. I store og hele er hans tekst i overensstemmelse og kommer til samme konklusjoner, men skiller seg eller betydelig fra versjonen presentert i Lyon-tavlen, som har mange omstendelige detaljer og kan ha vært en ordrett avskrift fra det opprinnelige senatsdokumentet.[4]
Konklusjoner[rediger | rediger kilde]
Selv før eliten i provinsene hadde begynt å klatre i det politiske hierarkiet i Romerrikets hovedstad hadde det romerske senatet gradvis blitt mer multikulturelt. Selv keiserne kom ikke bare utenfor Roma, men også Italia. Caracallas far, Septimus Severus, var den første keiser fra Nord-Afrika, og et halv århundre senere kom både Trajan og Hadrian fra den romerske provinsen i Spania.[5]
Claudius uttrykkelig rettferdiggjorde forslaget ved å peke på at Roma hadde åpnet opp for utlendinger fra begynnelsen av sin historie. Ved slutten av 2. århundre e.Kr. var mer enn halvparten av alle senatorene fra provinsene, men de kom ikke likemessig fordelt fra de ulike delene av Romerriket. Ingen kom fra romersk Britannia. En del av dem, som de første «utenlandske» keiserne, var etterkommere av utflyttede italienere. Effekten var likevel at provinsene var med på å styre Roma.[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Griffin, M.T. (1982): «The Lyons Tablet and Tacitean Hindsight» i: The Classical Quarterly 32(2), s. 404-418
- ^ Corpus Inscriptionum Latinarum (CIL), XIII, 1668
- ^ Tacitus: Annales, XI, 23-24
- ^ «How Honest are Roman Historians? Comparing Tacitus, Annales XI and CIL XIII 1668» Arkivert 8. februar 2017 hos Wayback Machine., Locus Classicus
- ^ Beard, Mary (2016): SPQR. A History of Ancient Rome, Profile Books, s. 67
- ^ Beard, Mary (2016): SPQR. A History of Ancient Rome, Profile Books, s. 522
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Den originale latinske teksten til Lyon-tavlen, Latin Library
- Den originale latinske teksten til Lyon-tavlen med engelske noter, Internet Archive
- Den originale latinske teksten til Tacitus' rapport av Claudius' tale (begynner fra «maiores mei, quorum»)
- Engelsk oversettelse av andre halvpart av Lyon-tavlene
- Engelsk oversettelse av Tacitus' rapport av Claudius' tale
- «Claudius: Lyon Speech», The Bibliotheke