Hopp til innhold

Luca Cordero di Montezemolo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Luca Cordero di Montezemolo
Født31. aug. 1947[1][2]Rediger på Wikidata (77 år)
Bologna, Italia
BeskjeftigelseStyreformann i Ferrari S.p.A
Embete
  • President (Ferrari, 1991–2014)
  • president (Fiat S.p.A., 2004–2010) Rediger på Wikidata
Utdannet vedLa Sapienza
Columbia University
Istituto Massimiliano Massimo
EktefelleSandra Monteleoni[3]
Ludovica Andreoni[3]
Partner(e)Edwige Fenech (19831999)
BarnMatteo Cordero di Montezemolo[4]
Clementina Cordero di Montezemolo[4]
Guia Cordero di Montezemolo[4]
Maria Cordero di Montezemolo[4]
NasjonalitetItalia
UtmerkelserKommandør av Æreslegionen
Kommandør av Republikken Italias fortjenstorden
Storoffiser av Republikken Italias fortjenstorden
Signatur
Luca Cordero di Montezemolos signatur
Våpenskjold
Luca Cordero di Montezemolos våpenskjold

Luca Cordero di Montezemolo (født 31. august 1947 i Bologna) er en italiensk forretningsmann og styreformann for sportsbilprodusenten Ferrari. Han var også styreformann for Fiat fra 2004 til 2010 og president for arbeidsgiverforeningen Confindustria fra 2004 til 2008. Han stammer fra en aristokratisk familie fra den italienske regionen Piemonte.

Han begynte sin karriere i FIAT, hvor han i 1973 ble flyttet til Ferrari som assistent for Enzo Ferrari. I 1974 ble han sjef for Scuderia Ferrari, og i 1975 ble Montezemolo forfremmet til sjef for alle FIATs aktiviteter innen motorsport. I 1977 ble han medlem av FIATs toppledelse.

I løpet av 1980-tallet innehadde Montezemolo flere stillinger innen FIAT-konsernet, blant annet som sjef for drikkevareselskapet Cinzano og direktør for forlaget Itedi. I 1985 ble han leder for organisasjonskomiteen for VM i fotball 1990.

I november 1991 ble Montezemolo utnevnt til toppsjef i Ferrari, som hadde slitt siden Enzo Ferraris død. Montezemolo gjorde det til sitt personlige mål å vinne konstruktørmesterskapet i Formel 1 igjen. Han gjorde raskt forandringer i teamet, og ansatte Niki Lauda som konsulent og forfremmet Claudio Lombardi til teamsjef.[5] I løpet av 1990-tallet snudde han Ferraris sportsbilforretninger fra underskudd til solide overskudd. Han var også sjef for Maserati da Ferrari kjøpte merket i 1997, fram til 2005.

Under Montezemolo og Jean Todt vant Ferraris Formel 1-team førermesterskapet i 2000-sesongen, for første gang siden 1979. Året før, i 1999, vant de konstruktørmesterskapet for første gang siden 1983.

27. mai 2004 ble Montezemolo leder for den italienske arbeidsgiverorganisasjonen Confindustria. Noen dager senere, etter dødsfallet til Umberto Agnelli den 28. mai, ble han valgt til styreformann i FIAT, Ferraris morselskap.

Montezemolo ble innblandet i kontroversene etter USAs Grand Prix 2005, da han fordømte FIAs krav om at et enkelt sett med dekk skulle vare hele løpet, om la dermed ansvaret for omstendighetene som førte til det katastrofale løpet på den nye regelen i stedet for på Michelin, som Ferrari tidligere hadde hatt forretningsforbindelser med.[6]

Montezemolo har ofte blitt sagt å være interessert i en karriere i italiensk politikk, mest nylig som statsminister, men han har alltid benektet ryktene.[7]

29. juli 2008 grunnla Montezemolo Formula One Teams Association (FOTA), som han var leder for fra 2008 til 2010, da han ble erstattet av McLarens teamsjef Martin Whitmarsh.

I april 2010 gikk Montezemolo av som styreformann i Fiat og ble erstattet av John Elkann.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Munzinger Personen, oppført som Luca di Montezemolo, Munzinger IBA 00000024920, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Roglo, Roglo person ID p=luca;n=cordero+di+montezemolo[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Peerage person ID p17750.htm#i177499, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Umberto Zapelloni (2004). Formula Ferrari. Hodder & Stoughton. s. 17. ISBN 0-340-83471-4. 
  6. ^ ««Montezemolo blames tyre rules»». itv-f1.com. 24. juni 2005. Arkivert fra originalen 25. mars 2009. Besøkt 4. desember 2012. 
  7. ^ ««Montezemolo says no to a political career»». GrandPrix.com. Inside F1. 1. juni 2007. Besøkt 4. desember 2012. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]