Leonida Bissolati
| Leonida Bissolati | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Leonida Bissolati 20. feb. 1857[1][2][3]  Cremona[4][5] | ||
| Død | 6. mars 1920[6][7] (63 år) Roma[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist, jurist | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Laurea[8] | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Bologna | ||
| Parti | Partito Socialista Italiano[5] | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1920) | ||
| Gravlagt | Campo Verano[9] | ||
Leonida Bissolati (født 20. februar 1857 i Cremona, død 6. mars 1920 i Roma) var en italiensk politiker.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Leonida var født utenfor ekteskap av Paolina Bergamaschi, en sykepleierske, og het frem til sin attenårsdag navnet Leonida Bergamaschi. Derpå ble han adoptert av sin far Stefano Bissolati (født 1823), en tidligere katolsk prest som hadde forlatt prestegjeringen da han var 37 år gammel og etterpå ble direktør for Cremonas bybibliotek of ble en anerkjent akademiker. Faren hadde i 1868 giftet seg med moren, som fem år tidligere var blitt enke.
Bissolati studerte jus ved universitetet i Bologna og tok slutteksamen da han var tyve år gammel.
Ekteskap[rediger | rediger kilde]
Leonida giftet seg med Ginevra Coggi, som imidlertid ikke lenge etter ble syk og døde i 1894. Senere ble hans livsledsagerske Carolina Cassola, som han til sist giftet seg med i 1913.
Politisk karriere[rediger | rediger kilde]
Han ble så byråd i hjembyen, først som medlem av radikalerne, men gradvis beveget han seg over til sosialistene. Han satt i byrådet i 18 år, og var blant annet avsbarlig for undervisningssektoren.
Bissolati var av yrke opprinnelig advokat, og offentliggjorde atskillige juridiske fagartikler. Fra 1889 til 1895 initierte han et prosjekt for forbedring av landarbeidernes levekår.
I 1889 grunnla han avisen «L'eco del popolo», som så ble det offisielle organ for Partito Socialista Italiano i Cremona. Heri offentliggjorde han oversatte utdrag av det kommunistiske manifest ov Karl Marx og Friedrich Engels.
Han ble i 1896 sjefredaktør for den sosialistiske avisen «Avanti» (frem til 1903, og så igjen fra 1908 til 1910), og i 1897 medlem av deputertkammeret. Hans vegring mot krigen i Libya tvang ham i februar 1912 til på tre tilbake som parlamentariker. Han ble i samme forbindelse ekskludert fra Det italienske sosialdemokratiske parti også fordi han var leder for den revisjonistiske bevegelse. Det var Benito Mussolini som var den drivende kraft for å få Bissolati og andre utstøtt av det parti Mussolini da tilhørte.
Bissolati grunnla så i 1912 et reformsosialistisk parti, Partito Socialista Riformista Italiano, sammen med Ivanoe Bonomi og Angiolo Cabrini.
Under første verdenskrig arbeidet Bissolati for Italias deltagelse på ententens side. Hans tidligere følgesvenner blant sosialistene gikk inn for nøytralitet. Leonida meldte seg til tjeneste ved fronten og fikk en medalje for sin krigsinnsats. I Roma tjenestegjorde han i to regjeringer, under Paolo Boselli og så Vittorio Emanuele Orlando. Bissolati var 1916-1917 minister uten portefølje i Bosellis ministerium, og 1917-1918 sosialminister.
Etter verdenskrigen gikk han inn for at landegrensene skulle trekkes på nytt i henhold til Folkeforbundets grunnsatser og den amerikanske president Woodrow Wilsons anbefalinger, det vil si etter etniske kriterier slik at folkegruppene selv skulle få bestemme hvor de skulle høre til. Dette gjorde nasjonalistene rasende, ettersom de kunne tenke seg å annektere store områder hovedsakelig befolket av tysktalende og slavere i nord og i nordøst. De han ikke nådde frem med sine anbefalinger og ble angrepet av statsminister Orlando og av utenriksminister Sidney Sonnino, så å si fra alle kanter, la han ned sine embeder i desember 1918.[10]. Senere møtte han president Wilson, og da gikk han imot tanken at Italia skulle få overført Fiume og Dalmatiakysten.
Han døde av komplikasjoner etter en medisinsk operasjon i 1920.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Nicola Tranfaglia: La prima guerra mondiale e il fascismo. Milano, TEA, 1996 ISBN 88-7818-072-6
- Grimaldi Alfassio: Ugoberto e Gherardo Bozzetti Bissolati. Milano, Rizzoli, 1983 ISBN L28000.
- Svensk uppslagsbok. Malmö 1939
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 7889, oppført som Leonida Bissolati Bergamaschi[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6jt29b1, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ verkets språk tysk, library.fes.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Gran Enciclopèdia Catalana[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 11970295c[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Биссолати Леонида, besøkt 24. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ storia.camera.it, besøkt 29. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ it.findagrave.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Pierre Milza og Serge Berstein: Le fascisme italien, 1919-1945, Le Seuil, 1980, s. 40-41
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
Wikiquote: Leonida Bissolati – sitater