Leilighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Leilighetsbygg i Singapore.

En leilighet er en del av en bygning som blir benyttet som bolig.

Norge[rediger | rediger kilde]

Statistisk sentralbyrå definerer leilighet som: Bolig med minst ett rom og kjøkken.[1] Betegnelsen blir brukt der bygningen også benyttes av andre, enten som andre leiligheter, eller til andre formål.

Typisk for en leilighet er at det foreligger en leieavtale mellom eieren av eiendommen og den som er grunneier, men det kan også være at eieren av leiligheten også er deleier av grunnen (for eksempel ved en seksjonering).

Skatteetatens definisjon av leilighet: En leilighet er en boenhet i en bygning med minst to etasjer, tre boenheter og felles inngang. Dette vil typisk være blokkleiligheter og terrasseleiligheter.[2] Skatteetaten har definert tre boligtyper: Enebolig, Småhus og leilighet.

Krav til leilighet[rediger | rediger kilde]

Leilighetens størrelse har ingen betydning for om det er en enhet eller ikke. Den delen av bygningen som er tenkt å bli brukt som en selvstendig enhet, må – uansett størrelse – tilfredsstille alle myndighetskrav som gjelder for en boenhet: Lydkrav, brannkrav, miljøkrav osv. Kravene til parkeringsplasser kan avhenge av størrelse og beliggenhet. For store leiligheter kreves ofte flere parkeringsplasser enn for små[3]. Det kan også kreves færre parkeringsplasser – eller ingen – sentralt i en by, hvor behovet for biler er mindre. Trondheim har ingen minstekrav til parkeringsplasser for boliger i Midtbyen, mens minstekravet i Indre sone, midtre sone og ytre sone er heholdsvis 0,5, 0,8 og 1,2 bilplasser pr. bolig.[4].

En leilighet skal være en egen brann- og lydcelle, og den skal ha egen inngangsdør. Den skal tilfredsstille krav til lys, brann, lyd og støy, vibrasjoner, isolasjon, takhøyde og tilgjengelighet. Dette fremgår av Byggteknisk forskrift, hvor gjeldende utgave pr. 2017 ble utgitt i 2010 (ofte kalt TEK 10)[5]. For bl.a. lydforhold gjelder minstekravene som fantes da leiligheten ble bygget eller sist ble rehabilitert. De første lydkravene ble innført 1924 i Oslo; på landsbasis i 1949. De gjaldt til å begynne med bare for lydisolasjon. Senere tilkom bl.a. grenser for støy fra tekniske installasjoner. Disse kravene er blitt mer aktuelle som følge av krav til balansert ventilasjon og masseutbredelse av varmepumper. Siden 1997 finnes kravene i Norsk Standard NS 8175 – Lydforhold i bygninger - Lydklasser for ulike bygningstyper. Leiligheter inndeles i lydklassene A – D, hvor A er best mens minstekravene = Lydklasse C. [6] En tilsvarende standard for vibrasjoner fra samferdsel er NS 8176: 2005 Vibrasjoner og støt - Måling i bygninger av vibrasjoner fra landbasert samferdsel og veiledning for bedømmelse av virkning på mennesker[7].

Hybelleilighet[rediger | rediger kilde]

Hybelleilighet er en selvstendig enhet som har alle nødvendige romfunksjoner som bad, toalett, kjøkken, oppholdsrom og som fungerer uavhengig av boligen forøvrig.

Størrelsen på hybelleiligheten har ingen betydning for om det er en enhet eller ikke. Den delen av bygningen som er tenkt å bli brukt som en selvstendig enhet, må tilfredsstille alle myndighetskrav som gjelder for en boenhet. Kommunens reguleringsplan kan ha egne bestemmelser knyttet til etablering av hybel/hybelleilighet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven), https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2008-06-27-71/*#*
  • Sigurd Hveem (SINTEF Byggforsk) 2014: Rehabilitering av bygg: Utfordringer og løsninger når eldre bygninger, spesielt boliger, skal oppgraderes til dagens lydkrav . NAS høstmøte 24-25. oktober 2014

Se også[rediger | rediger kilde]