Lapulapu
| Lapulapu | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1492 Mactan | ||
| Død | 1542 Mactan | ||
| Beskjeftigelse | Høvding | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Mactan | ||
Lapulapu[1][2][3] eller Lapu-Lapu (ca. 1491–1542) betraktes som Filippinenes første nasjonale helt. Første gang han nevnes i en kilde heter det Çilapulapu,[4], men det kan va vært med innledningen som nå gjerne brukes forut for personnavn eller titler, si, og kan meget vel ha vært benyttet før en datus navn.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Han var høvding (datu) på øya Mactan utenfor Cebu i Visayas-regionen, og lå i fiendskap med Rajah Humabon, som holdt til på hovedøya Cebu. Da den portugisiske oppdagelsesreisende og kolonialist Ferdinand Magellan kom til Cebu med sin spanske flåte i 1521, gjorde han – og hans våpen – stort inntrykk på Humabon. Humabon så på Magellan som en god alliert å ha i den pågående strid med Lapu-Lapu. Han fikk Magellan til å gjøre ham den vennetjeneste å seile over til Mactan for å gi Lapu-Lapu en lærepenge.
Ekspedisjonens kronikør, italieneren Antonio Pigafetta, oppgir navnene til to høvdinger på øya Matan (Mactan), den ene Zula og den andre Çilapulapu.[4][1] Pigafettas skildring av Magellans reise, som inneholder den eneste nevnelse av Lapulapu i en uomtvistet primærkilde, eksisterer i en rekke litt varierende manuskripter ug trykte utgaver, den eldste fra omkring året 1524.
Ifølge kronikøren Pigafetta dro Magellan med 60 mann i stålbrynjer i tre skip og med 1 000 filippinske krigere fra Cebu i tredve båter over mot Mactan om morgenen den 27. april 1521. Spanjolene utgjorde under halvparten av mannskapet på hans eget skip. De var bevæpnet med armbrøster og geværer, men kunne ikke finne en landingsplass fordi nordsiden av øya var omgitt av korall og standen var langgrunn. De måtte hoppe ned fra båtripen og vasse mot land.
Pigafetta skriver at Lapu-Lapu på sin side kunne mønstre 1.500 mann. Historikerne er ikke sikre på hvor nøyaktig Pigafettas skildring er, og lurer på om den kan ha vært overdrevet. Magellans menn fant raskt ut at dette ikke ville gå, og trakk seg tilbake mot båtene. Åtte mannskap ble drept. Rajah Humabon og hans menn synes ikke å ha deltatt i angrepet; før Magellan gikk til angrep, skal han overmodig ha bedt Humabon og hans styrker om å forbli i båtene.
Pigafetta skriver at Magellan ble såret av en forgiftet pil i høyre ben og deretter av en bambuslanse mot hodet, og det ble hans banesår. På Filippinene sier man gjerne at Lapu-Lapu, som var bevæpnet med en kampilan (et sverd), personlig drepte ham, men Pigafetta mener at det i stedet var to av hans menn som felte ham.
Langt senere, i 1961, ble navnet på byen Opon, hovedbyen på Mactan, endret til Lapu-Lapu City.
Lapu-Lapu er også det filippinske navnet på en vanlig matfisk i filippinske farvann.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Pigafetta, Antonio: Primo Viaje en Torno al Globo Terraqueo, Corredato di Notte de Carlo Amoteti, Milano, 1800
- Agoncillo, Teodoro A.: «Magellan and Lapu-Lapu». Fookien Times Yearbook, 1965, p. 634
- Alcina, Francisco: Historia de las Islas e Indios de Bisaya, MS 1668
- Correa, Gaspar:, Lendas de India, Vol. 2, p. 630
- Cruz, Gemma: «Making Little Hero of Maktan»
- Estabaya, D. M.: «445 Years of Lapu-lapu», Weekly nation 1: 26-27, April 25, 1966
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b ABS-CBN News (1. mai 2019). «It's Lapulapu: Gov't committee weighs in on correct spelling of Filipino hero's name». ABS-CBN News. Manila: ABS-CBN Corporation.
- ^ Mendoza, Norman (14. november 2019). «NQC: Lapulapu (without the hyphen) is Mactan ruler's name». Cebu Daily News. Lapu-Lapu City, Philippines.
- ^ Escalante, Rene R. (2019). National Quincentennial Committee Comprehensive Plan. Manila: National Historical Commission of the Philippines.
- ^ a b John Pinkerton (1812). «Pigafetta's Voyage Round the World [...] with notes by Charles Amoretti». A general collection of the best and most interesting voyages and travels in all parts of the world: many of which are now first translated into English; digested on a new plan. Longman, Hurst, Rees, and Orme. s. 341–344.