Landskyld

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Landsskyld)
Hopp til navigering Hopp til søk

Landskyld (dansk landgilde[1] ) var en årlige avgift en leilending betalte til jordeierne for leie av jorda.[2] Landskylda ble fra middelalderen et mål for en jordeiendoms verdi og ble brukt i forbindelse med arv, kjøp og salg og ved skattlegging.

Eiendomsforhold for jordeiendommer var i fra middelalderen og fram til 1800-tallet ofte kompliserte, med mange eiere til ett og samme gårdsbruk. Dette var et resultat av både arv, byttehandel, kjøp og salg. På 1600-tallet var de aller fleste bønder leilendinger, det vil si at de leide jorda av andre. Gårdbrukeren hadde full bruksrett til gården, og selve gårdsdriften ble vanligvis ikke påvirket av innfløkte eiendomsforhold. Eierne kunne være kirken, embedsmenn, byborgere og andre bønder. Som leilending måtte en betale landskyld til eierne, etter en takst fastlagt for hver gård. Landskylda var ofte fastsatt i naturalier, som smør, fisk, korn, skinn, tjøre eller never. Et gårdsbruk kunne for eksempel ha ei landskyld på to lauper smør.

Etter hvert som stadig flere bønder ble selveiere, falt bruken av landskyld bort.

Nasjonale eiendomsforhold[rediger | rediger kilde]

Landskylda var opprinnelig den avgift som jordbrukere i et føydalsystem betalte til sin overherre (jorddrott) for bruk av ressursen. Med tiden regnet jorddrottene seg som eiere av den jord de mottok landskyld for.

I Norge var lenge kongen og kirken de største jorddrottene. Kongen kunne øke krongodset ved å legge under seg jord fra eiere som ikke greidde å betale skatter eller bøter. For kirken kom størstedelen av inntektsgrunnlaget fra jordegodset, helt fra kristendommen ble innført.

Det er anslått at før reformasjonen i 1536 eide kongen om lag 4 % av jorda i Norge, mens kirken eide 44 %. Til «kirken» regner en da både kloster, prester og bisper - alt som hadde med kirken å gjøre. Adelen eide 12 %, og private - for det meste bønder - eide 40 %.[3] Etter reformasjonen tok kongen over mye av godset eid av kirken sentralt, mens den lokalkirkelige eiendommen forble nokså uendret.

I 1661 var krongodset vokst til ca. 31 % av totalen, mens kirkegodset utgjorde ca. 21 %. Adelen hadde ca. 8 %. De resterende 40 % var hovedsakelig eid av bønder, omtrent halvparten som selveie og halvparten leid bort til andre. Byborgere og embetsmenn hadde maksimum 5 % av jordeiendommene. De aller fleste av bøndene var leilendinger.

I 1660- og 1670-årene ble mye krongods solgt i store deler. Mye ble kjøpt av borgere og embetsmenn, som etter hvert også solgte videre til bønder. Dette var et viktig skritt i overgangen til selveie for bøndene.[3]

På landsbasis var omkring 1820 65 % av jorda eid av selveiende bønder, 20 % var eid av godseiere (proprietærer) og 15 % var offentlig gods.

Eiendomsforhold for en enkelt gård[rediger | rediger kilde]

Et gårdsbruk kunne i middelalderen og helt fram til 1800-tallet ha mange eiere, i en eiendomsform som er kalt skyldeie.[2] Hver eier hadde rett på en brøkdel av landskylda. Brøkdelene kunne kjøpes og selges eller byttes ved makeskifte.

I tillegg til å være eiendomsdelt, kunne en gård også være bruksdelt, med flere brukere. Bruksdelingen trengte ikke følge eiendomsdelingen.[4]

Et eksempel kan hentes fra gården Lunde i Suldal. I første halvdel av 1600-tallet satt det to brukere på gården. Den ene brukeren eide ingen part i gården, men hadde derimot en eierandel i en annen gård, på Sand i Suldal. Den andre brukeren eide 28 merker smør i Lunde. I tillegg var gården eid av tretten andre eiere, bosatt ulike steder i Ryfylke.[5]

Hver andel i landskylda var vanligvis en idéell part, som ga rett til en del av den årlige leien. I Agder er det kjent at eier-andelene kunne være knyttet til spesifikke jordstykker, som partseieren hadde rett til å utnytte.[3]

For gårder der det var flere eiere, var forholdet mellom eierne regulert ved bygselretten.[6] Den som eide den største parten hadde som regel rett til å leie bort eiendommen. Bygselavgifter var leieavgifter i tillegg til landskylda.

Landskylda ble brukt som mål på en eiendom. I Trøndelag, på Østlandet og vestover til og med Aust-Agder var markebol en måleenhet for jordeiendommer, svarende til en eiendom som normalt skulle betale ei landskyld på én forngild mark. Denne måleenheten forsvant i Trøndelag på 1400-tallet og noe senere i andre områder.[7] I Trøndelag og Nord-Norge ble i stedet brukt spannsleie (eller bare spann), svarende til en eiendom som ga ett spann smør eller tilsvarende i årlig landskyld.[8] Tilsvarende var vettleie størrelsen på en eiendom som hadde én vett mel i landskyld.

Landskylda til en eiendom ble brukt i arveoppgjør, også for eiendommer som var selveid. I arv etter en selveiende bonde som etterlot seg to sønner og to døtre, hadde hver sønn rett på 1/3 av landskylda, mens hver datter fikk en halvpart av dette, 1/6. Den som overtok gården, måtte betale ut de andre arvtakerne eller betale den årlige landskylda. Etter hvert som stadig flere gårder kom på selveie, ble det mer vanlig i arveoppgjør å taksere gården og bruke taksten som arvegrunnlag.

På en eiendom som ikke var selveid, satt leilendingen trygt på gården, også under et arveoppgjør. Vanligvis hadde en leilending bruksretten i hele sin levetid, så lenge han betalte landskylda og overholdt andre forpliktelser, og etter han fikk eldste sønnen overta. I 1710 kom det en lov som sikret en leilending forkjøpsrett om gården kom på salg.[5]

Fastsetting av landskyld[rediger | rediger kilde]

Den første fastsettingen av landsskylda ble antagelig gjort i forhold til gårdens bruksverdi etter tradisjonele normer. Undersøkelser viser at landskylda ofte svarete til 1/6 av brutto avkastning.[2] Landskylda ble fastsatt i naturalier, i en viss mengde smør, fisk, korn, tjøre, huder, skinn eller never. Var landskylda satt til én laup smør, så svarte det omtrent til mengden smør som ei ku kunne produsere i løpet av ett år.[5]

I tiden etter svartedauden sank landskylda, fordi det var overskudd av jord til leie. Dette er omtalt som landskyldfallet i senmiddelalderen. Landskylda ble nå fastlagt direkte mellom leilending og jordeier. I 1539 kom det en bestemmelse om at en endring i landskylda måtte fastlegges i en lagrette. Denne muligheten ble sjelden benyttet, og den fastsatte landskylda fra senmiddelalderen ble dermed stående uendret til inn på 1800-tallet.[2] Grunnen til dette var at landskylda var grunnlaget for skatter, og eierne kunne i steden få inntekter fra jordeiendommene i form av ekstra bygselavgifter.

Betaling av landskyld[rediger | rediger kilde]

Etter både Christian IVs norske lov og Christian Vs norske lov skulle landskylda være betalt innen julaften. Som kvittering for betaling fikk leilendingen en landskyldseddel.[2]

Dersom avgiften ble betalt for sent, måtte leilendingen ut med én sølvmark i en tilleggsavgift kalt julemark. Denne tilleggsavgiften ble innført ved Borgartingsloven i 1307 og ble gjort gjeldende for hele landet i 1604. I 1687 ble tillegsavgiften endret til å være 1/4 av landskylda og ble derfor også kalt fjerdepenger.[9]

Jordeiere gjorde mange forsøk på å få omgjort landskylda til et pengebeløp, etter en takst de satte selv. Det ble også forsøkt å gjøre landskylda om i en vare som hadde høyest mulig markedsverdi. Leilendingene på sin side hevdet retten til å betale landskylda på gammelt vis. Både i 1521, 1557 og 1633 grep kongen inn for å regulere forholdene, ofte til fordel for leilendingene. Ved en kongelig forordning i 1684 fikk leilendinger rett til selv å velge betalingsmåte. Dersom han foretrakk å betale i penger, skulle dette bli utført etter offentlig takst på varene. Offentlig takst for kornvarer skulle settes årlig i hvert stift, og for andre varer skulle det være faste takster. Denne forordningen gikk inn i Christian Vs norske lov og ble stående til 1965.[2]

Landskyld og skattlegging[rediger | rediger kilde]

Det norrøne ordet leiðangr (leidang) ble brukt både om landvern og om skatt betalt for å understøtte dette vernet.[10] Med tiden gikk denne skatten med både til å verne landet i ufred og til allmenn inntekt for kongen. Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 beskriver en nær sammenheng mellom leidangsskatten og landskylda. Denne sammenhengen holdt seg fram til etter svartedauden, da landskylda gikk ned, mens leidangen holdt seg mer uendret.

Leilendingsskatten (landskatten) er en betegnelse for hovedskatten for landbefolkningen, spesielt i tidsrommet 1646-1816.[11] Navnet er noe misvisende, fordi også selveiende bønder betalte slik skatt. Reglene for utligning av skatten varierte, både med tid og sted, men ofte ble landskylda brukt for å beregne skatten. Landskylda var imidlertid ikke noe godt grunnlag: Gammel fastsetting som ikke tok hensyn til nyere utvikling, kunne resultere i at likeverdige gårder endte opp med nokså ulik landskyld.

Kobling mot skatter gjorde at staten hadde interesse av å føre likster over landskyld. Slike lister er viktige i vurderinger av historiske økonomiske forhold.[12]

Fra 1647 var grunnlaget for landskatten en blanding av landskyld og gårdsklasse.[13] Gårder ble klassifisert som fullgårder, halvgårder, kvartgårder, ødegårder og rydningsplasser.[14] En «ødegård» var ikke en øde gård, men bare en skatteklasse. Det ble ført lokale registre over eierforhold, bygselrettigheter og landskyld, i en skattematrikkel. Disse skatteregistrene gikk igjennom en rekke revisjoner.

I 1665 skulle en matrikuleringskommisjon regne om alle de ulike varene i landskylda til tre hovedkategorier, tungeskyld (mel og korn), smørskyld og fiskeskyld. Etter omregningen skulle nivået justeres opp eller ned, alt etter en gårds skatteevne. Det nye nivået skulle være matrikkelskyld eller skatteskyld, det nye grunnlaget for skatteutligning. En slik justering ble gjennomført i Søndre og Nordre Bergenhus amt, men ellers i landet fortsatte landskylda nokså uendret som skattegrunnlag.[13]

Kortformet «skylda» er brukt både om landskyld, bygselavgifter og skatteskyld.[15] Ved skader på en eiendom, for eksempel i form av ras eller flom, kunne skylda settes ned, i en avtaksforretning. Både landskylda og skatteskylda kunne settes ned, ofte med forskjellig beløp. Avtaksforretningen skulle beskrive og vurdere skaden og ble før 1830 gjennomført av fogden, senere av sorenskriver og lagrette. Avtaket måtte også godkjennes ved kongelig resolusjon.[16]

Løs landskyld[rediger | rediger kilde]

Etter som stadig flere bønder ble selveiere, ble landskylda mindre og mindre brukt. Parter eid av det offentlige kunne likevel bli værende, og særlig presteskapet eide mange slike små skyldparter. Disse mistet etter hvert karakter av eiendom og ble mer betraktet som heftelser og avgifter. Slike skyldparter eller avgifter ble kalt løs landskyld.[2] En som eide løs landskyld i en eiendom hadde ingen bygselrettigheter.

Løs landskyld ble avskaffet i 1939.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]