Kynokefal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kynokefal (gr κῠνοκέφᾰλοι, sammensatt av κύων = hund og κεφαλή = hode) er et middelalderlig, mytologisk vesen med menneskekropp og hundehode.

En kynokefal i tresnitt fra Hartmann Schedel: Liber Chronicarum, Nürnberg 1493.

Disse er tidligst beskrevet av Herodot, som ikke hevder annet enn at de har tilhold i Libya. Derimot vier Ktesias fra Knidos kynokefalene stor oppmerksomhet. Han påstår for det første at de lever i fjellene ved floden Hyparchos (muligens identisk med Ganges) øvre løp. Videre har de spisse hundetenner, lange, krokete klør og sort hud, som de tildekker med skinn av ville dyr. Kynokefaliene forstår indiske språk, men kommuniserer med hverandre gjennom å bjeffe som hunder, gi tilkjenne uforståelige skrik og fakter. Så lever de av å sanke frukt og drive jakt. Dessuten er de dyktige krigere. De bor ikke i hus, men er urenslige, lever i huler hvor de sover på gress og blader, og kan bli 170 til 200 år gamle.[1]

St. Kristoffer fremstilt som kynokefal.

I visse legendarier blir det påstått at Sankt Kristoffer tilhørte en hundehoderase, men at han ble utstyrt med menneskehode etter å ha blitt frelst. Det finnes også ikonmalerier hvor Kristoffer er avbildet med hundehode.[2]

Adam av Bremen påstår i sin beskrivelse, Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum at det fantes konokefalier, amazoner og kykloper i østre deler av Sverige og i Norge.[3]

Forestillingen har en viss sammenheng med troen på varulver.

Men mener at bavianenes utseende kan ha gitt ideer om mennesker med snuter, dvs. hundemennesker.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Holbek og Piø 1979, s. 256ff.
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. mars 2018. Besøkt 25. mars 2018. 
  3. ^ http://www.tacitus.nu/svenskhistoria/land/halsingland2.htm

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Holbek, Bengt og Iørn Piø 1979: Fabeldyr og sagnfolk. København: Politikens Forlag. ISBN 87-567-3236-8