St. Kristoffer

St. Kristoffer, Katedralen i Cologne, skapt ca. 1470 av Tilman van der Burch

St. Kristoffer (ca. 200-tallet) er en helgen fra Lilleasia. Han skal ha lidd martyrdøden etter å ha forkynt evangeliet. St. Kristoffer blir regnet som en av De fjorten nødhjelpere, skal gi beskyttelse til folk på vandring og skjerme mot uvær. I moderne tid regnes han også som helgen for de som kjører bil, for eksempel pendlere eller drosjesjåfører. Minnedagene hans er 25. juli og 18. desember.

Vita (legender)

Fortellingen om St. Kristoffer oppsto i øst på 500-tallet og etablerte seg ikke i vest før 800-tallet. Ulike varianter ble utviklet gjennom århundrene. En mer endelig form ble satt med Legenda Aurea, et latinsk verk om helgener først skrevet rundt 1260.

Kristoffer blir som regel beskrevet som en meget stor og sterk kriger som ønsket å finne den mektigste av alle herskere for å tjene under ham. Han reiste ut i verden og fant den herren han trodde dette var. Etter en stund forsto han at denne mektige herren var redd Satan, derfor tenkte Kristoffer denne Satan måtte være enda sterkere enn ham han tjente, så han fant Satan og ville tjene ham. Også Satan var redd noen, han var redd Kristus. Derfor gikk Kristoffer videre, for å finne Kristus som var enda sterkere enn Satan, men han fant ham ikke noe sted. Det ble foreslått for Kristoffer å tjene Kristus ved å hjelpe mennesker over en elv, siden han var så sterk og stor, så det gjorde han. En dag bar han et lite barn. Etterhvert som han bar, føltes barnet tyngre og tyngre. Da han kom over til den andre siden av elven, viste det seg at barnet i virkeligheten var Jesusbarnet og da kan bar det hellige barnet, kjente han tyngden av hele verden på sine skuldre. Kristoffer ble bedt om å plante sin stav i jorden, og den ble til et frukttre. Kristoffer lot seg da døpe som kristen. I Lykia skal Kristoffer så ha forkynt evangeliet til stor suksess, men ble dømt til døden da han nektet å ofre til de hedenske gudene. To kvinner ble sendt for å forføre ham, men de lot seg i stedet omvende av den kristne mannen. Etter den offisielle henrettelsen, ble Kristoffers enorme legeme trukket gjennom Lykias gater.

St. Kristoffer som kynokefal.

Kynokefal

I noen versjoner av legenden forbindes skt. Kristoffer med et vesen kalt kynokefal, som hadde hundehode og menneskekropp. St Kristoffer ble ofte avbildet slik i gresk-ortodokse tolkninger. Myter om dette vesenet stammer i utgangspunktet fra reiseskildringer og den eldste nedtegnelsen er fra historikeren Herodot, som noterte kynokefali som et folk med tilhold i Libya. Man kunne altså tro St. Kristoffer kom fra et land langt borte, der hundehodet ble påstått å være naturlig. En annen fortelling forklarte det særegne utseendet slik: St.Kristoffer var i utgangspunktet en svært vakker mann som tiltrakk seg altfor mange kvinner. Derfor forbarmet Gud seg over ham og ga ham hundehode og slik slapp han disse fristelsene.

Slektskap med ikke-kristne myter

Mannen som skal bære en annen, eller ved andre midler føre noen over en elv, er et gjentakende motiv som finnes i mange myter og utgaver. Den kan blant annet sammenlignes med en fortelling fra gresk mytologi: Hera kledde seg ut som en gammel kone og fikk heroen Jason til å ta henne på ryggen for å bære henne over en elv, bare for å gjøre seg overveldende tung etter å ha kommet langt nok ut i elva. Jason klarte med mye besvær å komme seg i sikkerhet på den andre elvebredden. Også varianten med hundehoder har ledet tankene til andre før-kristne religioner, da kynokefalen noen ganger sammenlignes med den egyptiske dødsguden Anubis, som ble fremstilt med hodet til en sjakal og kroppen til et menneske. Historikeren og egyptologen Danijela Stefanović, professor ved Universitetet i Beograd, viser hvordan egypterne skal ha tatt med seg guden Anubis fra deres innfødte religion og satt sammen nye skikkelser. Med grekerne skal man ha lånt elementer av budbringeren, Hermes og formet Hermanibus, en fusjon mellom de to. Da også det greske pantheon forvitret, denne gangen til fordel for den monoteistiske kristendommen, skal man ha funnet frem til martyren St Christophobus og ikke bare utstyrt ham med dyrehode, men også gitt ham funksjoner som sammenfalt med Anubis og Hermanibus. Stefanović mener martyren arvet sin funksjon som "fergemann", en veileder eller beskytter for den som vandrer fra den ene bredden til den andre, fra Anubis.

Ikonografi

Christophorus i Limburger Domkirke. Hessen, Tyskland

St Kristoffer fremstilles visuelt i to ulike former: I en ene er han en stor mann, eller en kjempe som bærer et guttebarn på ryggen eller skuldrene, mens han støtter seg til en stav. Ofte kan man se bølger rundt anklene. Ettersom han var en kriger, er han noen ganger fremstilt i uniform, eller rustning. Det hender han bærer staven som ble til et frukttre, fra mirakelet der han konverterte til kristendommen. I den andre kan han gjenkjennes på hundehodet. Det hender han fremstilles både med hundehode og barn på skuldrene, men fremstillinger av St. Kristoffer som kynokefal er litt mindre vanlige, da det ble forbudt. Kirken syntes ikke kynokefal, som ble sett på som ganske primitive skapninger, ga nok verdighet til helgenen.

Betydning

Russisk fremstilling: St. Kristoffer med hundehode og rustning som omvendes til kristen.

Navnet Kristoffer betyr «den som bærer Kristus» og viser til hvordan Kristoffer bar Jesusbarnet over elven, noe som myten viste var som å bære verdens tyngde. Det blir gjerne påpekt at å bære Jesus vil si å bære ham i hjertet, eller i tro, i kristen betydning. Som en av De Fjorten Nødhjelperne er St.Kristoffer en helgen som gir beskyttelse og hjelp til folk som representerer en bestemt gruppe eller befinner seg i en særegen situasjon. St.Kristoffer skal gi beskyttelse til reisende og settes i nyere tid gjerne i forbindelse med biltrafikk, de som må kjøre mye. Han kan også bes til i situasjoner med uvær eller brann. Vanlig folketro sa at å se på St Kristoffer beskyttet mot plutselig død. Derfor var det vanlig med store, offentlige bilder og statuer av St. Kristoffer.

Teorier om historisk forankring

I 1969 ble St.Kristoffer til store protester fjernet fra kalenderen. Det var fordi man på dette tidspunkt mente han aldri hadde eksistert. I dag (skrevet 2025) er han igjen antatt å ha eksistert og man har teorier om hvor han kan ha kommet fra, rent historisk. Historikeren David Woods fra universitetet i Cork, Irland, har spesialisert seg på romersk og tidlig bysantisk militærhistorie. I følge ham var Kristoffer sannsynligvis en kriger fra en nordafrikansk stamme kalt Marmarica og ble tatt til fange i krig ca. år 301 eller -2, for så å bli tvunget til å tjene romerne som soldat i Syria. Her endte han sine dager da han ble henrettet for sin kristne tro, i Antiokia sannsynligvis i 308. Woods peker på en militær enhet kalt Cohors Tertia Valeria Marmaritarum, den eneste romerske enheten man kjenner til med soldater fra Marmarica, og denne tjente under keiser Diokletian (navnet Valeria viser til Diokletian). Diokletian var i sin tid den ivrigste av keiserne til å forfølge kristne. Dette skal bety at Kristoffer ikke kan ha lidd martyrdøden før år 284. Videre anser Woods det som mest sannsynlig at Kristoffer blir henrettet først i 308.

Woods sier de tidligste nedtegnelsene, både på gresk og latin, har passasjer som beskriver helgenen som "hundeaktig", med "hundehode". Den bysantiske tradisjon har tatt dette bokstavelig, men ikke den latinske. Woods påpeker det originale greske ordet for "hundehode" var kunokephalos, noe som igjen kunne oversettes til canineus på latin, som blir til "hundelignende", i stedet for det helt konkrete "hundehode". Over tid ble canineus til caananite av cananeus. Altså har ordvalget beveget seg mer i retning en mindre bokstavelig forestilling. Woods er også nøye på å ta avstand fra enhver sammenligning med den egyptiske guden Anubis og sier den romerske befolkningen var godt vant med å lage slike beskrivelser av fjerne folkeslag, og kalle dem "primitive" og "hundeaktige".

Hagiografiske nedtegnelser:

Ifølge Simon C. Thompson, som er professor i engelsk middelalderlitteratur ved Heinrich Heine Universitetet i Düsseldorf, er femten nedskrevne versjoner av St. Kristoffers vita fra før 1200-tallet bevart. I det anglo-saksiske England var det benediktinermunken Ælfric of Eynsham (ca.950-1020) som sto for den mest innflytelsesrike oversettelsen og tolkningen av helgenenes hagiografier fra latin til oldengelsk, i boken The Lives of Saints (ca.994–998).

Walther von Speyer (f.967) skrev Vita et passio sancti Christophori martyris (Den Hellige Kristoffers Liv og Lidelse) Verket ble publisert i 986. Walther var 17 da han forfattet dette på oppdrag fra sin læremester, Biskop Balderich von Speyer. Teksten er skrevet på latin satt og følger rytmen heksameter. Verket inneholder også beskrivelser av novisens opplæringssituasjon som er særlig interessante for historikere.

Jacobus de Voragine skrev Legenda Aurea, Den Gylne Legenden, publisert ca. 1260. Dette verket består av 153 hagiografiske beretninger og fastsatte i stor grad de ulike helgeners vita og betydning. Boken var svært populær og over 900 eksemplarer skal være bevart til vår tid. Dette var den mest trykte boken i Europa fra 1470 til 1530.

Eksterne lenker

• Biografi/omtale på katolsk.no