Kvernsteinsbruddene i Selbu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kvernsteinsbruddene i Selbu i Trøndelag var storindustri og en viktig handelsvare i sin tid, med både eksport innlands og til utlandet. For å kunne male korn til mel var de runde steinene med «hull i midten» svært viktig. Kvernstein som ble solgt på slutten av 1800-tallet ble benyttet til formaling av sammalt korn, bygg, havre i gårdskverner og i små møllebruk (Rolseth,1947). Det var få kommuner som i Norge som drev kommersielt med kvernsteinsbrytning. Man vet at Hyllestad kommune drev aktivt ifra vikingtiden, usikre kilder mener at man her startet helt ned i 600 år e.Kr. Saltdal, Brønnøy, Vågå drev kommersielt i tillegg til Selbu som var en kommune som utmerket seg ved sin storstilte drift i fjellet og produksjon av kvalitetsprodukter.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Selbu kommune er en stor innlandskommune med ca. 4000 innbyggere i Trøndelag. Kvernsteinsdriften i Selbu var relativ ung i større tidsperspektiv og sammenlignet med de andre stedene i landet, man antar at her at oppstarten var på 1500-tallet (Rø, 2002). Dette er noe uklart da enkelte kilder mener at oppstarten kan dateres helt tilbake til 12001300-tallet som er i middelalderen (Rolseth, 1947). Dette var en viktig bygdenæring i sin tid, gjennom århundre skaffet dette arbeid til mange. Sesongarbeid på høsten og vinteren. Mange gårder hadde eierandeler i fjellbruddene, tilleggsnæring til gårdene men dette var ett slit, hardt arbeid og en livsstil, men nødvendig for å skaffe mat på bordet til de hjemme. Kvernsteinsdrifta ekspanderte kraftig omkring 1700-tallet, på midten av 1800-tallet fikk den ett mer industrielt preg, men etter hvert ble driften nedtrappet på starten av 1900-tallet (Haarstad, 1972). Kvernsteinsdriften førte naturligvis til markante endringer i terreng og landskap, i dag er mange brudd vernet som kulturminner.

Kvernsteinsbruddene[rediger | rediger kilde]

Mange hadde jobben i kvernfjellet som tilleggsnæring og retten til hvert enkelt brudd fulgte ofte eierne av gårdsbruk. Mange husmenn hadde sitt virke i kvernfjellet, altså småbrukere som lå under hovedbruk, men disse var likestilte under arbeidet i fjellet.  Hvert enkelt brudd kunne bli oppkalt etter eieren eller den som fant forekomsten og tok opp arbeidet, «finnerne var vinneren». Ett brudd ble vanligvis videre delt inn i 4-6 retter, noe som kaltes karslodder, 1 karslodd gav arbeid til to menn. Rettighetene gikk ofte i arv i familien men likevel foregikk det en del eierskifter som følge av salg eller mislighold av gjeld.  Utover 1800-tallet kjøpte forretningsmann Birch opp mye av rettighetene i fjellet, og mange begynte å jobbe under da han ble storprodusent (Haarstad, 1977).  5 ulike områder i kommunen hadde kvernssteinsdrift, totalt var det omtrent 300 brudd i fjellet. Man tror at kvernsteinsdrifta gav arbeid til ca. 200 mann i vinterhalvåret i 1818. I midten av 1800-tallet steg produksjonen på det høyeste og mellom 250-300 mann arbeidet på 40 ulike brudd (Haarstad, 1977). Det er vanskelig å tallfeste næringens økonomiske betydning, for bygda og nasjonen for øvrig, med bakgrunn i at det ikke fantes noen skriftlige regnskaper. Det antas at det var en relativ lønnsom næring, tross tidvis utfordrende tider, sesongens fortjeneste for de som var involvert i næringen ble påvirket av mange ulike faktorer (Rolseth,1947).

Levemåte[rediger | rediger kilde]

Arbeidsforholdene og boforholdene var tøffe, de benyttet boliger som ofte blir kalt for koier, byggemetode og plassering varierte avhengig av tidsepoke. I den tidlige fasen av kvernsteinsdrifta var det vanlig at koiene ble plassert på lune steder nær vann, men med noe avstand ifra bruddene (Rolseth,1947). Det er i senere tid påvist at det stedvis var plasser som hadde mange små koier i klyngesamfunn, som ved Store Kvernfjellvann (Haarstad, 1977). Oppskalering av kvernsteindrifta i starten av 1800-tallet førte til at nye områder lengre opp i snaufjellet ble tatt i bruk. Koier beregnet for værharde strøk ble derfor bygget, med bakgrunn i dette ble koier som kalles for «Felstoggo» tatt i bruk. Ett av kjennetegnende på denne at var de karakteristiske lange lave bygninger med torvtak. Den østre delen besto av en tømret kasse mens den vestre delen ble murt opp av stein. Disse bygningene ble forsøkt plassert tett inntil arbeidsstedet. Boligen lå i øst-vest retning for at snøen skulle blåse vekk fra inngangsdøren, som var som en to-delt hytte, plass til hester og smierom i den ene enden, mens det i den andre var ett oppholdsrom med plass til 10-15 stk. Størrelsene på disse kunne variere mellom 4,5 x 5 til 8 x 9 meter (Haarstad, 1977). Kostholdet og leveviset var relativt fast, de hadde lager av ulike matvarer men de måtte ha forsyninger ett par ganger i måneden, mye av dette tok de med seg på turene inn hver 14 dag. Vinterdrifta og sesongens lengde kunne variere avhengig av arbeidslagets kapasitet, minimum jul, noen ganger februar men ofte drev de frem til påsketider eller til at føret ble for dårlig (Haarstad, 1972).

Drift av kvernsteinsbruddene[rediger | rediger kilde]

Arbeidet besto kort fortalt i forberedelser med innkjøp av varer og utstyr, selve  brytinga, tilhogginga, transporten og videreforedling med salg og byttehandler.  Gruvene fyltes med vann på sommeren, vannet måtte fjernes før driften kunne tilta. Dette foregikk med håndmakt og hardt manuelt arbeid, videre ble pumper benyttet. Etter hvert fant også foregangsmannen Paul Birch opp heverten i 1885-årene, dette var en lettelse som forenklet arbeidet betydelig. I filmen om Sagaen om Selbu-steinen blir det fremvist hvordan man slår borehull i bruddet, og risser i berget for å avgrense. Man benyttet kiler for å løsne blokker fra berget, senere på starten av 1700-tallet ble sprengstoff benyttet (Haarstad, 1972). Man brøyt løs blokker og transporterte disse opp fra gruven på en stige. I senere tider ble det utformet en kran som dro steinen oppover. Steinen ble videre grovhugget i snøhytter, der den skulle bli plan på oversiden, den skulle samtidig bli mest mulig oval og videre ble det karakteristiske hullet hugget ut enten i fjellet eller senere nede i bygda. Finhogging og en prosess som kaltes sandmaling som gjort av 8-9 personer ble utført på tidligsommeren (Haarstad, 1977). Arbeidsvegen for å komme seg til fjellet kunne variere mellom 2-4 mil på ski, og en del oppholdte seg der i lang tid, i stedet for å dra hjem på helgefri. En arbeidsperiode kunne vare i 2 uker. Arbeidsdagene var ofte delt opp i 2 økter, men deler av vinteren ble det kun en kort økt pga. været, det ble derfor for mye tid inne i koiene. Det er kjent at minst 6 stk. måte bøte med livet i forbindelse kvernsteins-driften, som oftest i reiseveien. En del ble også varig skadet i selve driften og måtte leve videre med dette (Rolseth, 1947). Utbyttet fra arbeidet ble delt imellom eierne og arbeiderne på ulikt vis, oppgjøret skjedde ofte etter at vinterens drift var unnagjort. Det var få tvister rundt dette, da dette ble løst fortløpende og faktisk avgjort med loddtrekninger ved tvil (Haarstad, 1972).  

Produktene fra Selbu[rediger | rediger kilde]

Selbusteinen var kjent for sin kvalitet, der det ble produsert steiner i ulike størrelser helt oppe i 1600 kg. Kvaliteten skyldes flere årsaker både naturgitte, kulturelle og forhold knyttet til selve arbeidet.  Geologien hadde stor betydning for å kunne utvinne kvernsteiner. Selbu hadde gode forutsetninger for dette med bakgrunn i berggrunnen i kommunen, spesielt var det en geografisk del av kommunen som skilte seg ut. Dette var en sammenhengende lang sone som gikk på tvers av kommunen, denne tynne sonen inneholder bergarter som tilhører den såkalte «Gula-gruppen». Bergarten som førte til at Selbu var en svært egnet plass for kvernsteinsdrift, var en spesiell variant av glimmerskifer (Grenne & Meyer, 2002). De særegne krystallene i skiferen gjorde den spesiell siden den var ensartet og jevn, i tillegg til at det var fordelaktig med små harde korn (Rø, 2002). Varene til Selbyggene var etterspurt, men det ble i ulike perioder produsert mer enn det markedet hadde behov for, tidvis ble det også omsatt steiner til samme pris uavhengig av kvalitet.  Dette medførte påfølgende prisfall og utfordringer knyttet til lønnsomhet. Dette undergravde deres eget produkt. Som storprodusent hadde selbyggene sterk påvirkningsevne, og igangsatte selv ulike tiltak for å bøte på utfordringene. Dette innebar begrensinger på produksjonen, kontrollvirksomhet, bøtelegging av evt. overtredelser samt forsøk på effektivisering av drifta og nyopprettede stillinger i forbindelse med dette (Haarstad, 1977).

Handel og distribusjon[rediger | rediger kilde]

Kvernsteinene fra Selbu ble hovedsakelig solgt på markeder i nærliggende strøk, dette var spesielt tilfelle før 1850-1860 årene.  På vinteren gikk turen til markedet på Røros for å selge de små og mellomste steinene. Turen til Røros forgikk med hest og slede og var en lang og tidkrevende tur som foregikk over flere dager, godt over 10 mil. Ferden gikk etter ulike ruter igjennom skog- og fjellområdene mellom Selbu og nabokommunene og videre igjennom Gauldalen til Røros. Dette handelsmarkedet var viktig for mange, mange kom fra steder langt ifra dette gjaldt både nordmenn og svensker.  Her møttes mange handelsmenn for å selge sine produkter. Byttehandel var vanlig og livsviktig, en vanlig byttehandel for selbyggene kunne være korn og mel med folk «sørpå» eller andre forretninger med svenskene. Disse varene kunne være forskjellige redskaper, utstyr, hester, skinnvarer, seletøy, klokker mv. (Rolseth, 1947). Kvernsteinene ble også solgt til utlandet i Skandinavia og andre land som Russland, Frankrike m.fl, men ikke i ett større omfang (Haarstad, 1977).  Mange steiner ble også fraktet til Trondheim på vinteren enten med hest eller okser, da gikk ferden over ferden Selbusjøen via Draksten og Amdal og videre. Ett annet viktig marked var Sankthans-martnan som foregikk i slutten av juni her gikk ofte en del av transportetappen med båt (Rolseth,1947).

Næringen blir historie[rediger | rediger kilde]

Etterhvert ble det økende press på næringens grunnlag, etter lengre tids nedgangstider og bla. konkurranse ifra utlandet og kunststeiner ble det siste bruddet (Lerhølet) i 1914 lagt ned i Selbu (Haarstad, 1972). Selbusteinen var ikke lengre konkurransedyktig, driftsformen umuliggjorde mekanisering, transportkostnadene var også betydelig høyere enn konkurrentene som også unnslapp tollavgifter. I tillegg gjorde samfunnsendringer med endret kosthold, til at Selbu-steinen fortrinn og funksjon ikke lengre var like egnet og attraktiv på markedet (Haarstad, 1972). Støpesteiner som var fabrikklagede steiner tok også etter hvert overhånd. Tradisjonelt jordbruk fikk også ett oppsving som påvirket arbeidsmarkedet og kvernsteinsdriften, da flere tok seg på arbeid i skogen (Rolseth, 1947).

Dagens situasjon[rediger | rediger kilde]

Selbu Lasskjørerlag ble opprettet i 2012 og har gjenopptatt den gamle tradisjonen med transport av kvernsteiner med hest og slede, den første turen skjedde da det var 100 år siden sist. Dette skjer etter de gamle ferdselsårene ifra Selbu til Røros under Rørosmartnan i februar måned. De kjører de gamle kjøreledene fra Østrungen til Haltdalen, opp Drøylia og langs Gamle kongevei til Ålen, videre frem til Malmplassen på Røros. Kvernsteinsbruddene i Selbu er i dag vernet som kulturminner, der mange av bruddene ligger innenfor Skarvan og Roltdalen nasjonalpark som besøkes av mange da det er attraktive turmål. Historielag og lokale interesserte jobber og driver fremdeles aktivt med å finne stoff og bevare historien om den viktige og gamle næringen. På grunn av at de som arbeidet i kvernfjellet ikke etterlot seg noe skriftlig materiale, redskaper eller andre ting så er de få kilder som finnes viktige. I arkivet til Selbu kobberverk finnes det noe (Rø, 2002). Paul Birch hadde inngående kjennskap til Kvernsteindrifta og beskrev den. Gerhard Schøning, bergmestrene Strøm og Sinding besøkte og skrev også på 1800-tallet om kvernfjellet (Haarstad, 1972).  Samtidig var P.O. Rolseth en sentral og viktig person i sin tid, ved skriving av bøker og delaktig i spillefilmen som ble laget i 1953 om Kvernfjellsdrifta i Selbu som forsøker å rekonstruere hvordan det var å jobbe i kvernfjellet.

Kilder[rediger | rediger kilde]