Kripos' barnepornofilter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kripos' barnepornofilter ble innledningsvis utarbeidet av Telenor i samarbeid med Kripos for å hindre tilgang til barnepornografi for norske brukere av Internett, etter et initiativ fra daværende justisminister Odd-Einar Dørum.[1] Etter at filteret ble lansert for Telenor sine kunder har en rekke andre internettilbydere også sluttet seg til ordningen. Filteret var opprinnelig frivillig for sluttbruker,[2][3] men gjelder i dag for alle kunder hos internettleverandørene som samarbeider med Kripos. Kripos har ledet arbeidet for at andre land også skal benytte seg av samme blokkering av overgrepsmateriale gjennom Europol og Interpol.[4][5] Et sentralt mål for prosjektet er å fjerne kundebasen for de kommersielle tilbyderne av overgrepsmateriale ved å vanskeliggjøre potensielle kunders tilgang til nettsider som omsetter dette.[6]

Kriteriene for hva som blokkeres følger ifølge Kripos Almindelig borgerlig Straffelov § 204a, som omhandler seksualiserte fremstillinger av barn.[7][8] Denne har en noe bredere definisjon av hva som skal inkluderes enn den som benyttes av Interpol i deres «Worst of-list», som danner grunnlaget for internasjonalt samarbeid om filtrering av overgrepsdokumentasjon.[9][10]

Filtreringen har blitt implementert uten at det har skjedd gjennom vedtak fra lovgivende myndighet (Stortinget) og kritikere av internettsensur har pekt på muligheten for en gradvis eskalering av omfanget av slik filtrering (såkalt formålsglidning).[11]

Endring av navn[rediger | rediger kilde]

Det som tidligere var kjent som «barnepornofilteret» skiftet tidlig i 2007 navn til Child Sexual Abuse Anti Distribution Filter (CSAADF) etter at implementering av denne måten å forebygge distribusjon av overgrepsmateriale ble adoptert i et Europol-prosjekt kalt Cospol Internet Related Child Abuse Material Project (CIRCAMP).

Virkemåte[rediger | rediger kilde]

Filteret virker ved at DNS-oppslag på de domenenavn Kripos ønsker blokkert ikke returnerer den riktige IP-adressen, men IP-adressen til en web-tjener som internettleverandøren kontrollerer. Enkelte nettleverandører benytter en proxy-basert ordning i stedet for DNS.[12] Brukeren får slik se en advarsel fra Kripos i stedet for den tiltenkte nettsiden. Denne siden viser et stoppskilt, en forklaring på at besittelse av dokumentasjon på seksuelle overgrep mot barn er forbudt, og en forsikring om at hendelsen ikke er logget og ikke vil bli fulgt opp. Det er utelukkende sider kontrollert av politiet som stanses, søk eller fritekst rammes ikke.[6] Google og Microsoft avgjorde imidlertid i 2013 at de skulle blokkere søk etter overgrepsdokumentasjon.[13][14][15]

Behov[rediger | rediger kilde]

Filteret skal bekjempe seksuelle overgrep mot barn på Internett. Ved å prøve å fjerne det kommersielle grunnlaget for produksjon av barnepornografi, håper man på å minske overgrepene mot barn. Spredning av barnepornografi på Internett betraktes som skadelig fordi barnet først utsettes for et overgrep under produksjonen, og at bilder av overgrepet deretter spres ukontrollert verden rundt. Bildene fremstiller barn som seksualobjekter, og Kripos frykter at bruk av slikt materiale vil føre til at misbruk og utnytting av barn normaliseres, og dermed øker i omfang.

Fordeler med et slikt filter[rediger | rediger kilde]

Filteret anses som en konstnadseffektiv måte å forebygge distribusjon av illegalt materiale. Vanlige nettbrukere slipper å ufrivillig bli utsatt for dette materialet, interessenter uten særlig teknisk kunnskap blir forhindret fra å få tak i det og barna som har vært utsatt for overgrep slipper å bli gjort til offer som onanimateriale igjen og igjen ved gjentatt visning av dokumentasjonen. Pr. døgn oppgir Kripos at deres side vises 15000[6] ganger i stedet for sider som inneholder dokumenterte seksuelle overgrep mot barn. Kriteriet for at en side skal legges til i filteret er at den inneholder dokumentasjon på et seksuelt overgrep mot barn, definert etter norsk lov (under 18 år eller fremstår å være under 18 år). Det er ingen krav om at barnets identitet skal være kjent.

Kripos har uttalt at de ikke vil håndtere noe annet materiale enn overgrep mot barn, slik at opphavsrettighetsbeskyttet materiale eller kritikkverdige, men lovlige ytringer ikke blir stanset.

Kritikk av filteret[rediger | rediger kilde]

På tross av at de aller fleste er enige i formålet med filteret, og at barn må beskyttes mot overgrep, har det vært fremsatt kritikk mot Kripos sitt filter og måten filteret omtales i media. Noe av kritikken går ut på følgende:

Formålsglidning og eskalering[rediger | rediger kilde]

Filteret ble implementert med lovnader om at det skulle være frivillig for kundene og internettleverandørene. Det at det var basert på DNS ble fremhevet som både positivt (det vil da fungere mer som et vern enn noe som skal være vanskelig å omgå) og negativt. Kripos har også sagt at ikke noe annet materiale enn overgrepsdokumentasjon skulle sensureres.[16][17] Telenor lot i begynnelsen kunder reservere seg mot filtreringen, men har siden gått bort fra dette.[18] I 2007 foreslo et mindretall i Datakrimutvalget å blokkere tilgangen til alle nettsider som inneholder ulovlig materiale.[19][20][21][22] Den 29 august 2008 sendte daværende justisminister Knut Storberget et brev til alle internettleverandørene i Norge der han truet med lovendring dersom det ikke ble implementert hos samtlige.[23] I 2009 argumenterte enkelte for at nordmenns tilgang til pengespill på nett bør blokkeres.[24] Den 8. januar 2010 fortalte Kripos at enkelte nettleverandører har implementert en strengere, proxy-basert ordning som er vanskeligere å omgå.[25] I 2011 ønsket politiet også at nettleverandørene skulle blokkere tilgang til nettsider som formidler seksuelle tjenester.[26] Og i september 2015 innførte flere av de største internettleverandørene i Norge en blokkering av The Pirate Bay (TPB) etter en dom i Tingretten. Selv om internettleverandører som ikke er omtalt i dommen har sagt at de ikke kommer til å blokkere TPB, er blokkeringen implementert med samme teknologi som Kripos-filteret (DNS). I tillegg er det likheststrekk mellom nettsiden som vises ved blokkering av TPB og den som vises ved blokkering av overgrepsmateriale.[27][28] Denne utviklingen viser en tendens mot strengere og bredere sensur uavhengig av hva som ble lovet da filtreringen startet.

Filteret virker ikke etter sin hensikt[rediger | rediger kilde]

Filteret fungerer ved at tjenestetilbyderens DNS-server returnerer en annen IP-adresse på oppslag mot en blokkert adresse. Det er veldig enkelt for brukere å bytte til en annen DNS-server, og filteret kan dermed enkelt omgås på en lovlig måte.[12] I tillegg kan strengere proxy-basert filtrering omgås med hjelp av en VPN-tjeneste, slik det har vært vanlig å gjøre i land med en streng internettsensur, som Kina. Filteret, mener kritikerne, fungerer dermed ikke for de det var tiltenkt, og rammer kun nettbrukere som ikke med overlegg søker opp overgrepsmateriale. I tillegg har antatte lekkasjer ført til at det som påstås å være listen over blokkerte nettsteder har blitt publisert på WikiLeaks, noe som kan gjøre det enklere for de med teknisk kunnskap å få tilgang til materialet.[29]

Manglende kontroll med hva som blokkeres[rediger | rediger kilde]

Kripos kan naturlig nok ikke publisere lister over barnepornografiske nettsider, men det at man ikke har oversikt over hva som blokkeres har allikevel blitt pekt på som et demokratisk problem. Når barnepornografi kan sperres, så kan også annen ulovlig eller upopulær litteratur, ytringer og skildringer stanses. Kripos uttalte i oktober 2007 at Bjarne Melgaard sin kunst kan rammes av filteret.[30] Ingen har ennå bekreftet offentlig om listen på WikiLeaks virkelig er den som benyttes, og ingen tredjepart har gått igjennom listen for å kontrollere om det kun er materiale som rammes av lovgivningen som blir filtrert. I Finland fant man en rekke lovlige nettsider med homoseksuell pornografi ved gjennomgang av listen, og i tillegg ble nettsidene til en kritiker av filteret plassert på listen.[31][32] I Australia ble det i 2009 også fremmet kritikk i forhold til feilaktig blokkert innhold.[33]

Det er mulig å klage dersom man mener en nettside har blitt feilaktig blokkert, gjennom å ta kontakt med Kripos på telefon eller e-post.[34] I perioden fra filtreringen ble startet i 2004 til 2007 hadde Kripos mottatt under ti klager på filteret, hvorav kun én klage hadde blitt tatt til følge.[30]

Misbruk av statistikk[rediger | rediger kilde]

Det har blitt hevdet i media at filteret stanser mer enn 15000 forsøk på å få tilgang til barnepornografi i døgnet.[35] Enkelte artikler gir uttrykk for at ett treff i filteret er det samme som at en bruker er blitt hindret i å laste ned en side med barnepornografi.[36] Selv om det er dekning for dette tallet i Kripos' statistikk, peker Tina Michelsen, som har skrevet masteroppgave om tematikken, på at dette tallet ikke er indikativt for hvor mange som faktisk forsøker å oppsøke overgrepsdokumentasjonen. Michelsen konstaterer at «også mennesker som for eksempel har fått virus på maskinen [eller] trykket litt rundt og tilfeldigvis havnet på en slik side»[9] inkluderes i statistikken.

Tallet Kripos opererer med er et mål for antall ganger en side eller et inline-element som er definert som rettsstridig blir forsøkt åpnet av en nettleser. Videre hefter det mange potensielle feilkilder (såkalte falske positive) ved den publiserte statistikken. I og med at det blokkeres for adresser på DNS-nivå vil filteret også registrere forsøk på å vise en side uten barnepornografi, dersom denne websiden tilfeldigvis befinner seg på en webtjener som er plassert innenfor samme domene som en side med rettsstridig innhold. Enkelte websider kan dessuten innholde en eller flere inline-elementer (f.eks. bilder, banner-reklamer og såkalte «frames») med pekere til blokkerte DNS-adresser. I så fall vil et forsøk på å vise en enkelt side telle som mange «oppslag» i statistikken. Tilbyderne av illegalt materiale benytter mange teknikker for å skape trafikk på sine sider. For eksempel benyttes mekanismer som automatisk åpner eksterne websider (såkalte «popups») samtidig med at siden brukeren har bedt om lastes. Det finnes skadelig programvare (såkalte «trojanere») som åpner et stort antall slike «popups». En bruker som besøker en webside som er laget slik at den viser rettsstridige «popups» vil generere et høyt antall registrerte åpningsforsøk i filteret, uten at brukeren selv ønsker å se disse sidene. Pornoindustrien benytter også mange teknikker for å trekke trafikk til lovlige og ulovlige pornografiske sider (f.eks. oppkjøp av døde lenker). Til sist er det rimelig å anta at forsøk på å oppsøke lovlig pornografi på nettet via nettsøk også har resultert i at brukeren åpnet sider som Kripos mener har rettstridig innhold, selv om brukerens formål med søket var å få tilgang til lovlig pornografisk materiale.[6]

Minsker viljen til å stenge nettsidene[rediger | rediger kilde]

Behovet for å kontakte nettleverandører og politi i utlandet kan virke mindre når materialet blokkeres, og viljen til å løse problemet kan også bli mindre som en følge av dette. I en demonstrasjon mot internettsensur i Finland, brukte demonstrantene parolen «Fjern barnepornoen fra nettet (ikke fei den under teppet)».[37] I Tyskland valgte den daværende regjeringen i 2011 å gå bort i fra filtrering, blant annet med dette som begrunnelse.[38]

Tabubelagt[rediger | rediger kilde]

Man kan anta at enkelte internettleverandører ikke er tilhengere av filteret, siden ikke alle hadde implementert det da Storberget truet med lovendring. Fordi emnet er så sensitivt og tabubelagt er det vanskelig for disse å gå ut med dette. En nødvendig prinsipiell diskusjon rundt sensur og hvordan filteret fungerer blir dermed vanskeliggjort. I Nederland har leverandøren XS4ALL uttrykt prinsipiell motstand mot implementeringen.[39]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Filter mot barneporno på internett». Justis- og politidepartementet. 23. september 2004. Besøkt 12. september 2015. 
  2. ^ «Telenor har skrudd på barneporno-filter». Digi.no. 1. november 2004. Besøkt 31. august 2015. 
  3. ^ «Telenor nøler med barneporno-filter». Digi.no. 21. september 2004. 
  4. ^ «Norway Leads Filtering Child Abuse on the Internet». The Nordic Page. 28. september 2009. 
  5. ^ «Barnepornofilter slår inn 15 000 ganger daglig». Aftenposten. 18. juli 2012. 
  6. ^ a b c d «Internettfilteret CSAADF». Kripos. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 12. september 2015. 
  7. ^ «Straffeloven § 204a». Lovdata. Besøkt 12. september 2015. 
  8. ^ «Dokumenterte overgrep». Kripos. Arkivert fra originalen 8. desember 2015. Besøkt 12. september 2015. 
  9. ^ a b «- Tiltak mot barneporno fungerer ikke godt nok». Forskning.no. 16. juli 2012. 
  10. ^ «The INTERPOL "Worst of"-list». Interpol. Besøkt 12. september 2015. 
  11. ^ «UK Filters And The Slippery Slope Of Mass Censorship». TechDirt. 23. april 2014. 
  12. ^ a b «Google-tjeneste omgår Kripos-filter». ComputerWorld. 8. januar 2010. 
  13. ^ «Sammen mot barneporno». ITavisen. 18. november 2013. Besøkt 12. september 2015. 
  14. ^ «Google jobber med nytt barnepornofilter». Dagbladet. 17. juni 2013. 
  15. ^ «Google blocks child porn in 100,000 searches, plans filter for YouTube». Ars Technica. 18. november 2013. 
  16. ^ «ISP Voluntary / Mandatory Filtering». Libertus.net. 4. august 2011. Arkivert fra originalen 5. april 2016. Besøkt 12. september 2015. 
  17. ^ «KID Intercepts DNS». 23. februar 2007. Arkivert fra originalen 8. mars 2007. Besøkt 12. september 2015. 
  18. ^ «Barnepornofilter». Telenor. Besøkt 12. september 2015. 
  19. ^ «Vil ha nettsensur i Norge». Dagbladet. 12. februar 2007. Arkivert fra originalen 12. desember 2008. 
  20. ^ «Norsk søksmål kan føre til internett-sensur». Dagbladet. 3. mars 2009. 
  21. ^ Hannemyr, Gisle (24. januar 2013). «Cyber-censorship in Norway: A working note about Internet surveillance and censorship». Besøkt 12. september 2015. 
  22. ^ «Ot.prp. nr. 22 (2008-2009)». Justis- og beredskapsdepartementet. 2008. Besøkt 12. september 2015. 
  23. ^ «Norway's Knut Storberget tells ISPs to deploy secret censorship lists». Wikileaks. Besøkt 31. august 2015. 
  24. ^ «- Steng tilgangen til nettspillselskapene». VG. 21. september 2009. Besøkt 31. august 2015. 
  25. ^ «Google-tjeneste åpner for barneporno». VG. 8. januar 2010. Besøkt 31. august 2015. 
  26. ^ «Nekter å blokkere sex-nettsted». Digi.no. 7. februar 2011. Besøkt 31. august 2015. 
  27. ^ «STOPP (side som vises ved blokkering av TPB)». Telenor. Besøkt 13. september 2015. [død lenke]
  28. ^ «Telenor har stengt Pirate Bay». Dagbladet. 11. september 2015. 
  29. ^ «Disse nettsidene er forbudt i Norge». ITavisen. 20. mars 2009. Besøkt 31. august 2015. 
  30. ^ a b «Hemmelig sensur som virker mot sin hensikt». Gateavisa (187 utg.): 28–29. 2009. Arkivert fra originalen 3. november 2014. 
  31. ^ «Lapsiporno.info and the Finnish Internet censorship». Besøkt 31. august 2015. 
  32. ^ «Finnish Internet censorship». Electronic Frontier Finland. 2008. Besøkt 12. september 2015. 
  33. ^ «Australian government admits less than 32% of secret censorship list is related to underage images». WikiLeaks. 27. mai 2009. Besøkt 12. september 2015. 
  34. ^ «Kripos sin stoppside». Kripos/Uninett. Besøkt 12. september 2015. 
  35. ^ «Godt tiltak mot barneporno». Aftenposten. 19. juli 2012. 
  36. ^ «Barnepornofilter stanser 6700 daglig». VG. 7. august 2005. 
  37. ^ Demonstration against Internet censorship
  38. ^ «German government gives up Internet filter law». OpenNet Initiative. 7. april 2011. Besøkt 31. august 2015. 
  39. ^ «Internet firms refuse to block child porn». DutchNews.nl. 29. august 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]