Krøniken om stjerneskipet Alexandria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Krøniken om stjerneskipet Alexandria
Azur - kapteinenes planet
Zalt - dampherrenes planet
Mizt - gjenferdenes planet
Tanz - gåtenes planet
Forfatter(e)Jon Bing
SjangerRomaner; Science fiction; Barne- og ungdomslitteratur
Utgitt1975, 1976, 1982, 1985
ForlagDamm
Sider179, 188, 228, 175
Forfatteren Jon Bing.

Krøniken om stjerneskipet Alexandria er en kvartett frittstående sciencefictionromaner for barn og ungdom skrevet av den norske forfatteren Jon Bing, utgitt av Damm 19751985. Krøniken forteller fire episoder fra ferden til et såkalt «bibliotekskip», et stjerneskip som i en fjern framtid samler informasjon og overfører kunnskap mellom solsystemer kolonisert av mennesker. Besetningen, kalt bibliotekarer, tilbringer decennier nedfrosset i kryonisk dvale mens Alexandria er i transit. Første bok i serien, Azur – kapteinenes planet, ble i 1975 belønnet med Dammprisen, Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris og Kultur- og kirkedepartementets pris for Thore Hansens illustrasjoner.

De fire bøkene hadde opprinnelig ingen samletittel, men Gyldendal Tidens nyutgivelse fra 1997 har «Krøniken om stjerneskipet Alexandria» øverst på tittelsiden.

Handling[rediger | rediger kilde]

De fire bøkene som utgjør Krøniken om stjerneskipet Alexandria er frittstående, avsluttede historier. Hver bok forteller om en hendelse under bibliotekskipets ferd mellom befolkede solsystemer. I tid er episodene sekvensielle, de beskriver anløp av påfølgende stoppesteder langs Alexandrias rute. Objektivt sett passerer inntil et halvt århundres reisetid mellom Alexandrias anløp, men fordi hovedpersonene ligger nedfrosne i dvale under reisen er deres og leserens subjektive opplevelse at handlingen flyter videre med bare korte avbrudd. De tre første bøkene beskriver besøk på planeter kolonialisert av mennesker. Den siste, Tanz – gåtenes planet, forteller om et ikke planlagt stopp ved en planetoide som viser seg å huse en ikke-menneskelig intelligens – det første møte mellom mennesker og andre tenkende vesener.

Bøkene beskriver et univers der alle kjente fysiske lover gjelder, hvor det er umulig å reise raskere enn lysets hastighet. Oppdraget til Alexandria og hennes søsterskip beskrives slik:

«Det var stjerneskip som Alexandria som holdt menneskene på de forskjellige planetene i kontakt med hverandre. Det var skipene som bragte nyheter med seg fra en ende av Melkeveien til den andre. Og det var nettopp det stjerneskipene var lastet med. Nyheter. Opplysninger. Filmer. Teaterstykker. Romaner. Vitenskapelige arbeider. Malerier. Musikk. [...] Det å få besøk av et stjerneskip, var som å få besøk av et dusin planeter samtidig. Et dusin forskjellige verdener av litteratur, vitenskap, musikk og kunst. Stjerneskipene var lastet med opplysninger. Med viten. Med kunnskaper. Og denne lasten var uendelig mye mer verd enn en last av gull, kostbare smykker eller sjeldne drikker.»[1]

Innenfor rammene av denne fiksjonen stipuleres det at det kan gå tusener år mellom hver gang en kolonialisert planet får besøk av et stjerneskip. I mellomtiden vil kulturelle og teknologiske avvik mellom moderplaneten og kolonien oppstå. Kunnskapen om bibliotekskipene kan være glemt, eller huskes bare som myter. Ikke sjelden utløser et bibliotekskips ankomst konflikter. Bøkenes gjennomgående tema er at kunnskap kan misbrukes, men at med kunnskap og rolig analyse kan problemer også løses. «Tid har vi bibliotekarer nok av» er et uttrykk som går igjen.

«De brukte aldri makt. De syntes ikke de hadde rett til det. Det kunne nok hende at beboerne på en planet var fiendtlig innstilt, og overhodet ikke ville ha noe med stjerneskipet å gjøre. Da ville bibliotekarene forsøke å overtale dem. Men gikk ikke det, stakk de ut kurs mot en ny stjerne og lot den vrangvillige planeten få være i fred.»[2]

Konflikt og spenning i bøkene skapes ved at Alexandria ankommer spesielt «vrangvillige» planeter, hvor den herskende klassen er villig til å gripe til vold eller andre tvangsmidler for å få sin vilje med bibliotekarene og deres stjerneskip. Synspunktet i bøkene veksler i de tre første bøkene mellom bibliotekarene og en ung innbygger på planeten som besøkes: Den foreldreløse Benji på Azur, den livegne Pinocchio på Zalt og den fredløse Skare på Mizt. Disse tre (og Benjis «flaggerkatt» Miromurr) blir med Alexandria på reisen videre, og har i den fjerde boken en kollektiv hovedrolle.

Bøkene[rediger | rediger kilde]

Azur - kapteinenes planet[rediger | rediger kilde]

Planeten Azur er underlagt et velmenende autoritært diktatur, styrt av hvitkledde «kapteiner». Befolkningsstørrelsen er lav, selv i forhold til planetens begrensede landareal fordelt på utallige øyer. De fleste livnærer seg ved landbruk eller fiske. Leseren får vite at det i Azurs fortid inntraff en økologisk katastrofe, skapt av ukontrollert forurensning. Mellomskiktet i de væpnede styrkene, derav «kaptein», gjennomførte en revolusjon hvor «de sorte byene» ble utradert. Kapteinene har nå et teknologisk monopol, bare visse teknologier er tillatt. Maskiner og apparater produseres etter "svart boks"-prinsippet, reparasjon og vedlikehold kan kun utføres av spesielt autorisert personale. Datamaskiner er tilgjengelige for allmennheten, men kun som terminaler tilknyttet sentrale stormaskiner. Kommunikasjon er underlagt kontroll. «Forbudt kunnskap» sensureres. Bøker er bannlyst. Bokeiere, omtalt med skjellsordet «bibliotekar», jages.

Alexandrias utsending lander på Azur et tiår etter at den siste bibliotekaren ble tatt.

Boken ble i 1975 belønnet med Dammprisen og Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur. I tillegg fikk Thore Hansen Kultur- og kirkedepartementets pris for sine illustrasjoner. Ved utdeling av Dammprisen uttalte Olaf Coucheron på vegne av juryen:

«Av 22 manuskripter pekte vinneren seg umiddelbart ut av mange grunner. Boken berører menneskehetens største fare – det overhåndtagende teknokrati, den økologiske forrykning og sløseriet med ressursene [...] skildringen av sammenstøtet mellom ulike kulturer er så spennende, originalt, mangesidig og tankevekkende fortalt at vi enstemmig fant å tildele Dammprisen til Jon Bing.»[3]

Zalt - dampherrenes planet[rediger | rediger kilde]

På Zalt er bare begrensede områder, hovedsakelig langs kysten av planetens ene kontinent, bebodd. De spredte bosetningene er med et par unntak organisert som føydalstater under kontroll av såkalte dampherrer og -damer. Disse regjerer eneveldig ved hjelp av sine vaktkorps og i kraft av sitt tilnærmede monopol på ferskvann på en ørkenplanet der det grunne havet har et svært høyt innhold av salter og mineraler. Vann destilleres, metaller utvinnes og elektrisitet genereres på dampherrenes solkraftdrevne offshore «dampslott» eller «damptårn», ved hjelp av pliktarbeide fra dampherrenes undersåtter.

Dampherrene ser raskt for seg hvordan Alexandrias skatter måtte kunne erobres og utnyttes for egen vinning. I mellomtiden er bibliotekarene opptatt med å finne en løsning på befolkningens doble problem – vann og dampherrer.

Mizt - gjenferdenes planet[rediger | rediger kilde]

Vinterplaneten Mizt ble befolket av isolasjonistiske utbrytere fra en annen kolonisert planet, forskere med en fanatisk besettelse av å løse et problem omtalt som «Oppgaven». Drevet av det mektige Sentralinstituttet, både forskningsinstitutt og lovgivende institusjon, styres hele befolkningen selv århundrer senere mot dette ene målet. Forskerne på det dystre Sentralinstituttet drives i sin tur fram av de håndgripelige gjenferdene av sine forfedre. Den som ikke kan være til nytte for Oppgaven utstøtes i ung alder og går til grunne i byens gater eller slutter seg til bander av fredløse i villmarken. Sentralinstituttets «jegerkorps» og deres genmodifiserte «varulver» sørger for at populasjonen av fredløse ikke blir for stor.

Alexandria rammes av en asteroide, og to unge bibliotekarer tvinges til å nødlande i ødemarken på Mizt. Snart er de forfulgt av Sentralinstituttets jegerkorps, som frykter invasjon fra verdensommet.

Tanz - gåtenes planet[rediger | rediger kilde]

I transit mellom to stoppesteder oppdager Alexandrias datamaskin en anomalitet: En planetoide som ifølge radarmålinger har en terningformet kjerne med sider 120 km lange. Senere oppdages kilometerhøye tegn i steinklodens overflate. Under utforskning av planetoiden forsvinner først en ung bibliotekar, siden to til. Fanget i en labyrint må de finne ut hvordan de skal kunne kommunisere med den ikke-menneskelige intelligensen som styrer planetioden – det første ikkejordiske tenkende vesenet menneskeheten har møtt.

Annet[rediger | rediger kilde]

Den finske forfatteren Mikael Böök viser i ulike sammenhenger, blant annet i boka Biblioteksaktivisten, til Jon Bings idé og bøker om bibliotekstjerneskipet Alexandria. Böök argumenterer i sin bok for etablering av biblioteket som en fjerde statsmakt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Azur – kapteinenes planet, side 28-29
  2. ^ Azur – kapteinenes planet, side 86
  3. ^ Aftenposten, 2. oktober 1975

Litteratur[rediger | rediger kilde]