Hopp til innhold

Kosovo-saken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kosovo-saken er en av betegnelsene på den interne debatten i Sosialistisk Venstreparti omkring lovligheten av NATOs bombing av Jugoslavia under Kosovo-krigen i 1999. samt hvorvidt norske fly skulle delta i den. På partiets landsmøte på Lillehammer 10. april 1999 ble det vedtatt at SV ikke krevde en umiddelbar stans av NATOs bombing av serbiske mål, altså at bombeaksjonen hadde støtte i SV. Saken var svært kontroversiell, og det var frykt for at partiet skulle splittes.

Bakgrunnen for debatten på Lillehammer var at et flertall i SVs stortingsgruppe hadde stemt, med seks mot tre stemmer, høsten 1998 for å støtte at NATO kunne bombe Serbia dersom krigen fortsatte. Et flertall i Landsstyret i SV erklærte i november 1998 at de ikke var enige i beslutningen om å støtte noen bombekampanje mot Serbia.[1] Stortingsgruppens avgjørelse var altså i strid med landsstyrets posisjon. Hendelsen resulterte i voldsom debatt og uenighet innad i SV, og skillet mellom den puristiske venstrefløyen og den mer moderate høyrefløyen i partiet ble tydeligere. For venstresiden var det i stor grad en prinsippsak der det ble uttrykt sterk motstand mot «Natos krig» og vestlig intervensjon. For høyrefløyen handlet det om å beskytte sivilbefolkningen i Kosovo mot overgrep. Det er verdt å merke at ingen av sidene trolig hadde full oversikt over hva som skjedde på bakkenivå i forkant av og under Kosovo-krigen. I forkant av landsmøtet i april var det tyde under Kosovo-krigen våren 1999lig at flertallet av delegatene var enige med landsstyret, og mot å støtte NATO-operasjonen, og ikke med stortingsgruppa, som var for NATO-operasjonen.[2]

Landsmøtet på Lillehammer

[rediger | rediger kilde]

I forkant av landsmøtet på Lillehammer hadde partileder Kristin Halvorsen hadde gitt inntrykk om at hun ville gå av som partileder dersom partiet stemte for å kreve full stopp av NATO-operasjonen mot Serbia, stille mistillit mot utenrikspolitisk talsmann Erik Solheim (tidligere partileder i SV) eller avsette nestleder Øystein Djupedal.[3] Landsmøtet støttet partilederen med 129 stemmer mot 76.[4] Det ble vedtatt at SV krevde «at Natos bombing straks opphører mot at serberne innstiller den etniske rensningen i Kosovo».[5] At den serbiske volden måtte opphøre før NATO avsluttet bombekampanjen betydde i realiteten at SV hadde vedtatt å støtte bombingen av serbiske mål for å tvinge Serbia til å stanse sin krigføring mot kosovoalbanerne. Blant opposisjonen til SVs NATO-støtte var stortingsrepresentant Halveir Langeland, som uttrykte sterk motstand til bombingen av Serbia under sitt innlegg på landsmøtet.[6] Det var et viktig poeng hos "nei-til-krig" gruppen at bombeoperasjonen mot Serbia ikke hadde godkjenning fra FNs sikkerhetsråd, og den ble oppfattet at NATO grep militært inn i et suverent lands indre anliggender.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Seierstad, Dag: «Underveis – artikler 1949-2006» Pax forlag Oslo 2006 s.143
  2. ^ Seierstad, Dag: «Underveis – artikler 1949-2006» Pax forlag Oslo 2006 s.143
  3. ^ Rossavik, Frank: «SV – Fra Kings bay til kongens bord» 2012 s.396
  4. ^ Solheim, Erik: «Nærmere» Millennium Oslo 1999, s. 421
  5. ^ Rossavik, Frank: «SV – Fra Kings bay til kongens bord» 2012 s.398
  6. ^ Rossavik, Frank: «SV – Fra Kings bay til kongens bord» 2012 s.397-398