Konstantin Stanislavskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den russiske teatermannen Konstantin Stanislavskij (1863-1938) portrettert på 1930-tallet.
Stanislavskij i rollen som ridderen i Aleksandr Pusjkins «Den gjerrige riddaren» (Skupoy rytsar (Скупой рыцарь) i en oppsetning i Moskva 1888.
Den russiske dramatikeren Anton Tsjekov leser «Måken» 1899 med ensemblet ved Moskva Kunstnerteater. Stanislavskij sitter bak Tsjekovs høyre skulder.

Konstantin Sergejevitsj Stanislavskij (russisk: Константин Сергеевич Станиславский; født 5. januarjul./ 17. januar 1863greg. i Moskva, død 7. august 1938 samme sted) var en russisk regissør, skuespiller, teaterleder, teaterpedagog og fornyer av teaterkunsten. I dag underviser de fleste av den vestlige verdens teaterutdannelser etter de prinsippene og teknikkene som Stanislavskij beskrev for skuespilleropplæringen. Han har dermed hatt svært stor innflytelse på moderne skuespill- og regikunst, teater- og filmhistorie.

Liv og arbeid[rediger | rediger kilde]

Konstantin Stanislavskij ble født i Moskva i 1863 og jobbet hele livet innenfor teateret. Sammen med kollegaen Vladimir Nemirovitsj-Dantsjenko dannet han i 1898 Moskva kunstnerteater, som ble kjent gjennom oppsetninger av Anton Tsjekovs skuespill. Stanislavskij skapte også en praktisk metode og teori for skuespillere som ville utvikle en troverdig rollefigur «innenfra» i motsetning til gjennom ytre, påtatte gester.

I 1936 mottok Stanislavskij Leninordenen, Sovjetunionens høyeste sivile utmerkelse.

Stanislavskijs metode for skuespilleropplæring[rediger | rediger kilde]

Opplæring av skuespillere etter Stanislavskijs ideer blir ofte bare kalt «metoden» etter det amerikanske «the method». For ham var innlevelse et av de viktigste prinsippene. Tidligere hadde skuespillerkunsten vært preget av stive, maskepregede og stereotype fremstillinger av følelser og skikkelser. Stanislavskij ville isteden at utøverne skulle finne fram til og uttrykke ekte følelser og opplevelser. Ifølge «metoden» skal derfor skuespillerne gå så inn i rollene at de føler seg som rollefigurene. På grunn av denne holdningen blir ofte begrepet innføling knyttet til Stanislavskijs skuespilleropplæring. Grunnlaget for en slik rolleidentifikasjon er å analysere dramateksten og bestemme rollefigurens livssituasjon, bakgrunn og ønsker. I tillegg må skuespilleren klargjøre hva og hvem som hindrer rollefiguren i å oppnå målet sitt. Alt dette må sees i forhold til grunntanken i stykket som helhet. Slik vil hovedideen i stykket prege alle detaljer i framførelsen. Mot slutten av livet var Stanislavskij spesielt opptatt av fysiske handlinger som en inngangsport til troverdig spill, og også improvisasjon. For Bertolt Brecht, den andre store teaterteoretikeren i forrige århundre, var målet mer å få tilskueren til å tenke enn å føle.

Stanislavskij fortsatte å utvikle sitt system fram til sin død i 1938. Han skrev flere bøker, den mest kjente er trolig «En skuespillers arbejde med sig selv» i to bind. Ingen av bøkene er oversatt til norsk, men de kan leses på svensk, dansk eller engelsk.

Stanislavskijs metode forveksles ofte med Lee Strasbergs method acting som ble utviklet på 1930-tallet. Disse to systemene har mange fellestrekk, men er også forskjellige på mange punkter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stanislavskij, Konstantin: En skuespillers arbejde med sig selv. Nyt Nordisk forlag Arnold Busck, København 1998. ISBN 87-17-01062-4


Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til