Kjøleviksteinen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kjøleviksteinen er en runestein fra gården Kjølevik i Strand kommune i Ryfylke, Rogaland.

I 1878 fant den unge læreren på Idse, Torgils Didriksen Hillesland, runesteinen i Kjølevik. På bakgrunn av funnet skrev han et brev til antikvar Nicolay Nicolaysen med opplysning om at det fantes en runestein i området. Agronom Anda tok æren for funnet i 1882.[trenger referanse]

I flere kilder oppgis amtsagronom I. Anda til å være oppdageren av runesteinen.[1][2]

Runesteinen lå da som overligger i inngangen til en potetkjeller på gården, men folkene på gården opplyste at den opprinnelig hadde stått på en liten gravrøys i nærheten, sammen med en annen stein.[1] Om det også hadde vært innskrift på denne steinen er uklart, og det har ikke vært mulig å finne den igjen.[trenger referanse]

Steinen ble kjøpt inn av Universitetets Oldsaksamling, og sommeren 1883 ble den sendt til Kristiania. Her sto den i mange år i foajeen i Historisk museum, men i 1999 ble den flyttet til foajeen i det nye Universitetsbiblioteket i Georg Sverdrups husBlindern.[trenger referanse] I 1982 ble en kopi av steinen satt opp ved Vatland grendehus ved Kjølevik.[trenger referanse]

Steinen er 2,70 meter lang, ca. 0,23 meter tykk, og 0,53 meter på det bredeste. Den er av granitt.[1]

Innskriften består av tre linjer, som går nedenfra og opp langs steinen.[2] Språket i innskriften er urnordisk, og den er datert til folkevandringstid, ca. 400-450 e Kr.[trenger referanse] I Norges Indskrifter med de ældre Runer transkriberes teksten slik:

hadulaikaR
ek hagustadaR
hlaaiwido magu minino

Gammelnorsk gjengivelse (ordet med asterisk er rekonstruert, det kjennes ikke fra noen gammelnorske kilder):

Hǫðleikr. Ek Haukstaldr *hláða mǫg minn.[2]

Oversatt til moderne norsk blir det: Hodleik. Jeg, Haugstall, gravla sønnen min.[2] Noen[3][2] går ut fra at Hodleik er navnet på sønnen, mens andre[hvem?] mener han kan være runeristeren.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c NiÆR 1891, s. 269.
  2. ^ a b c d e tidslinjer 2018, s. 97.
  3. ^ NiÆR 1891, s. 276.

Litteratur[rediger | rediger kilde]