Kilsbergen
Kilsbergen, på grensa mellom landskapen Närke, Värmland og Västmanland i Sverige er, for å bruke et geologisk begrep, en forkastning.
Fjellkammen strekker seg mellon Nora i nordøst og Svartå i sydväst,[1] cirka 50 km. Bredden er cirka 10–15 km.[2]
Geologi[rediger | rediger kilde]
Kilsbergen ble skapt i forbindelse med en periode av fjellkjededanninger i Europa for cirka 250 milioner år siden. Sterke spenninger og forkastningssprekker i jordskorpen påvirket også urberget. Langs sprekkene kunne markyten forskyves sånn at et naturlig trappetrinn oppsto, en forkastning altså. Dette gjør at Kilsbergen høyer seg over Närkeslätten og er en vanndeler mellom øst og vest.
Tidligare var det mye jernhåndtering i Kilsbergen, men i dag er all bergshåndtering nedlagd.
Tomasbodahöjden, 298 meter over havet, er Kilsbergens høyeste punkt. Andre utsiktsplasser er Ullavi klint og Rusakulan. Garphyttans nationalpark, en av Sveriges første nasjonalparker, finnes her. I tillegg går Bergslagsleden her. I naturreservatet Lövbrickan finnes strandvaller av klappersten.
Ånnaboda og Storstenshöjden er Örebros vintersportsenter.[3]
Det finnes to skytefelt i området. Det ene er Villingsbergs og blir forvaltet av Fortifikationsverket og brukes av Försvarsmakten, det andre er Bofors, og disponeres av AB Bofors.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Nationalencylopedin band 11, s. 4
- ^ KAK Bilatlas, Liber kartor 1997
- ^ . Örebro kommun. 05.06.2014 http://www.orebro.se/kilsbergen.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Greta Adrian: Kilsbergen berättar. Tryckcentralen Örebro 1969
- Carl Anders Lindstén: Den blånande siluetten i väster - om sällsamma sevärdheter i Kilsbergen. Örebro stadsarkiv 1994
- Carl Anders Lindstén: Sevärt i södra Kilsbergen, 2:a uppl. Kilsbergsfrämjandet 2009
- Lena Hellström: De blå bergen - liv och drömmar i Kilsbergen Himlajorden 1999.