Katarina Dasjkova

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Katarina Dasjkova
E. Vorontsova-Dashkova by Dm. Levitsky (1784, Hillwood).jpg
FødtЕкатерина Романовна Воронцова
17. mars 1743 (juliansk)
St. Petersburg
Død4. januar 1810 (juliansk) (66 år)
Moskva
Ektefelle Michail Ivanovič Daškov (1759–)
Far Roman Illarionovič Voroncov
Søsken Elizaveta Vorontsova, Semyon Vorontsov, Alexander Vorontsov
Utdannet ved Statsuniversitetet i Moskva
Beskjeftigelse Språkforsker, skribent, politiker, skribent
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet
Medlem av Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina, Kungliga Vetenskapsakademien, American Philosophical Society, Det russiske vitenskapsakademi, Vitenskapsakademiet i St. Petersburg
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Katarina Dasjkova (russisk: Екатери́на Рома́новна Воронцо́ва-Да́шкова, født Vorontsova den 17. mars 1743 i St. Petersburg i Russland, død 4. januar 1810 i Moskva) var en russisk adelsdame, hoffdame og venn av Katarina den store og president for Det russiske vitenskapsakademi i perioden 1782-96. Hun var den første kvinne i verden som ledet et vitenskapsakademi. Hon var også æresmedlem i det svenske Vetenskapsakademien (1783).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun var den tredje datter av et senatsmedlem, greve Vorontsov. Moren, Marfa Ivanovna Surmina døde i en alder av 26 år av tyfus. Hun etterlot tre døtre og to sønner. Onkelen Mikhael Larionovitsj Vorontsov og hennes bror Aleksander Romanovitsj Vorontsov tjenestegjorde begge som rikskanslere, hennes andre bror Semjon Romanovitsj Vorontsov var en kjent anglofil.[trenger referanse]

Katarina ble svært velutdannet, og studerte matematikk ved universitetet i Moskva. Hun studerte også litteratur. Hennes yndlingsforfattere var de franske Pierre Bayle, Charles de Secondat, Baron de Montesquieu, Nicolas Boileau, Voltaire og Claude Adrien Helvétius.[trenger referanse]

Hun giftet seg i 1759 med fyrst Mikhail Dasjkov.

Ved hoffet[rediger | rediger kilde]

Hon ble tidlig presentert ved hoffet og deltok i 1762 i det kupp som plasserte hennes gode veninne Katarina på tronen, til tross for at hennes søster Elisabet Vorontsova var maitresse til keiseren, som hadde planer om å gifte seg med henne.

Hun vendte tilbake til Russland i 1782 og ble samme året utnevnt av Katarina til direktør for det russiske vitenskapsakademiet (fra 1784 dets president). Hun var den første kvinne i verden med disse poster. I 1783 ble hun også æresmedlem ved det svenske Vetenskapsakademiet: det første kvinnelige æresmedlemmet, og den andre kvinnen etter Eva Ekeblad. Hun var fremgangsrik, bygde opp det forfalne russiske akademiet, hjalp Katarina i hennes ønske om å gi Russland et mindre barbarisk rykte i Europa, utgav en russisk ordbok, publiserte en avis, og utgav teaterstykker.

I 1796 forårsaket et revolusjonært stykke, som hun hadde tillatt, en konflikt med Katarina.[trenger referanse]

Da tsar Paul kom på tronen i 1796 mistet hun alle sine poster og ble forvist til en landsby ved Novgorod. Hun fikk etterhvert tillatelse til å bosette seg på sin eiendom utenfor Moskva, i Troiskoje ikke langt for den moderne by Kremjonki sør for Moskva. Der tilbragte hun sine siste leveår. Hun døde 4. januar 1810 og ble gravlagt i Trefoldighetskirken i Troiskoje.

Hennes memoarer (Mon Histoire) ble publisert i Paris i 1804, og på engelsk i to bind i 1840.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alina Chernova: Mémoires und Mon Histoire: Zarin Katharina die Grosse und Fürstin Katharina R. Daschkowa in ihren Autobiographien. Frank & Timme, 2007 ISBN 3-86596-121-5