Kartlegging av radioaktivitet
Kartlegging av radioaktivitet er en avgjørende prosess innen både geologisk forskning og nasjonal atomberedskap. Denne praksisen innebærer måling og kartlegging av forekomsten av radioaktive stoffer i det omkringliggende miljøet, inkludert luft, jord og vann. Formålet med kartleggingen er å forstå spredningen og konsentrasjonen av radioaktive materialer, samt å identifisere potensielle risikoområder og overvåke endringer over tid.[1]
Norges geologiske undersøkelse spiller en nøkkelrolle i kartleggingen av radioaktivitet i Norge. Dette inkluderer utførelse av mobile målinger av radioaktivitet fra ulike plattformer som fly, helikopter, biler og håndholdte instrumenter på bakken. Disse målingene gir informasjon om spredningen av radioaktive stoffer i landskapet og er avgjørende for å forstå og håndtere potensielle trusler fra radioaktive hendelser.[2]
Kartlegging av radioaktivitet støttes av geostatistiske metoder og geografiske informasjonssystemer (GIS), som gjør det mulig å analysere og visualisere dataene i detaljerte kart. Denne forskningen er avgjørende for å sikre samfunnets sikkerhet og bidrar til bedre forståelse av radioaktive fenomener.[3]
Hensikt[rediger | rediger kilde]
Kartlegging av radioaktive mineraler er først og fremst avgjørende for å beskytte mennesker og miljø mot skade. I Norge er vi spesielt utsatt for radon, en radioaktiv gass som finnes i mange kjellere. Radongass avgir alfastråling, en form for stråling som kan forårsake skade på cellene våre og potensielt føre til utvikling av kreftceller. Dette gjør radongass til en av de fremste risikofaktorene for lungekreft. NGU har utarbeidet et kart som viser områder med stor fare for radon, men dette kartet kan være svært unøyaktig. Derfor oppfordres det til å måle radonverdien i sin egen bolig selv om det ikke er kartlagt at det er radon i det området boligen ligger.[4]
Andre formål[rediger | rediger kilde]
Radioaktive stoffer kan også brukes for datering av bergarter, fossiler og annet. En av de viktigste metodene er karbondatering som bruker isotopen karbon-14 (kjemisk skrevet 14C) til å aldersbestemme, og ble oppdaget i slutten av 1940-årene. 14C blir kontinuerlig produsert i atmosfæren gjennom kosmisk stråling og blir tatt opp av alle levende organismer. Under tiden en organisme er i live, vil det være en likevekt mellom mengden 14C i organismen og i lufta rundt. Etter at organismen dør tar den ikke lenger opp 14C og den radioaktive nedbrytningen er det som gjenstår. Dette vil si at mengden 14C avtar i organismen med sin halveringstid på 5730 år. Ved å måle innholdet av 14C kan alder på funnet beregnes. Ettersom at innholdet av 14C blir for liten etter en viss tid til å måles, er metoden brukt for funn yngre enn omtrent 50 000 år.[5]
En annen betydningsfull metode er rubidium-strontium-datering, som har blitt benyttet til å fastslå jordens alder til å være omtrent 4,5 milliarder år.[6]
Kartlegging av radioaktiv berggrunn[rediger | rediger kilde]
Når radioaktivitet i berggrunn skal kartlegges, er det viktig å kartlegge bergarter med høy sannsynlighet for å inneholde større mengder radon. Dette er viktig å kartlegge fordi boliger som ligger over radonholdigberggrunn kan ha en radonkonsentrasjon over tiltaksgrensen.[7] Radioaktivitet i hjem kan måles ved bruk av private tester. Når radioaktiviteten i et hus måles, blir mengden radon i luften inne i huset målt.[8] Mengden radon i luft måles i becquerel per kubikkmeter (Bq/m3).[9]
Radioaktivitet kan kartlegges over et større område ved bruk av fly og helikopter.[1] Under en geologisk kartlegging av radioaktivitet ved bruk av fly eller helikopter, blir sensorer på utsiden av flyet brukt til å måle radioaktiviteten på overflaten.[10] Denne type kartlegging måler urankonsentrasjonen på overflaten, ved å måle γ-stråling (gammastråling).
Radioaktive mineraler[rediger | rediger kilde]
I dag forårsakes det meste av den naturlige radioaktiviteten i jordskorpens bergarter av radionuklider som har lange nok halveringstider til at det fortsatt er en betydelig andel igjen av dem siden dannelsen av jorda.[11] De viktigste radionuklidene er kalium-40, uran-238 og thorium-232. Både uran-238 og thorium-232 produserer en rekke andre radionuklider i sine radioaktive serier når de brytes ned, og mange av disse har korte halveringstider. Kalium-40 er mer utbredt enn uran-238 og thorium-232 grunnet det relativt høye innholdet av kalium i jordskorpen (kalium-40 utgjør omtrent 0.012% av den totale mengden kalium). Både uran og thorium er grunnstoffer som er en del av gruppen som kalles actinoider. De er begge lithofile,[12][13] som betyr at de hovedsakelig blir funnet i jordskorpen og at de ofte binder seg med oksygen og silisium for å danne silikater.[14]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b «Atomberedskap». Norges geologiske undersøkelse (NGU). Besøkt 13. mai 2024.
- ^ Ganerød, Guri V.; Sørdal, Torbjørn; Rønning, Jan S.; Lindahl, Ingvar; Lauritsen, Torleif; Frengstad, Bjørn; Elvebakk, Harald; Baranwal, Vikas (2013). «Geologiske bakgrunnsdata for kartlegging av radonfare i Norge». Norges geologiske undersøkelse (NGU). Besøkt 14. mai 2024.
- ^ «Mapping the natural radioactivity». Laboratory for Nuclear Technologies. Besøkt 13. mai 2024.
- ^ "Radon og kreft", Kreftforeningen
- ^ Mangerud, Jan (9. april 2023). «C-14-datering». Store Norske Leksikon. Besøkt 22. mai 2024.
- ^ Tor Bjørnstad, "Radioaktivitet", Store norske leksikon, 1. september 2022
- ^ «Potensielt syredannende bergarter». Besøkt 14. mai 2024.
- ^ «Slik måler du radon». Besøkt 14. mai 2024.
- ^ «Fakta om radon». Besøkt 14. mai 2024.
- ^ «Urankart – flymålingar av gammastråling». Besøkt 16. mai 2024.
- ^ Durrance 1986, s. 365.
- ^ Durrance 1986, s. 98.
- ^ Durrance 1986, s. 115.
- ^ Durrance 1986, s. 28.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Durrance, Eric Michael (1986). Radioactivity in Geology: Principles and applications. Chichester: Ellis Horwood. ISBN 0-85312-761-1.
- Henriksen, Tormod. Stråling og helse. Oslo: Fysisk institutt (UiO), 1995. ISBN 82-992073-2-0.