Karl Max von Lichnowsky

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl Max von Lichnowsky

Karl Max fyrste av Lichnowsky, også Carl Max (født 8. mars 1860 i Kreuzenort, Schlesien, død 27. februar 1928 i Kuchelna) var en tysk diplomat og fra 1912 til 1914 ambassadør til Det forente kongerike Storbritannia og Irland.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Karl Max von Lichnowsky nedstammet fra den slesisk-moraviske adelsslekt Lichnowsky. Hans foreldre var Karl Fürst Lichnowsky og Marie fyrstinne av Croÿ, en datter av fyrst Philipp Franz von Croÿ.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Kort etter at han trådte inn i den preussiske hær vekslet Karl Max von Lichnowsky over til den diplomatiske tjeneste, og var fra 1887 postert etter hverandre til Stockholm, Konstantinopel, Dresden og Bukarest. Lichnowsky banet veien for Bernhard von Bülows utnevnelse til Roma og Philipp zu Eulenburgs til Wien, og var fra 1899 Vortragender Rat og Personaldezernent ved utenriksministeriet i Berlin.

Han hadde overtatt som ambassadør i Wien i 1902, etter Philipp zu Eulenburg, men ble tvunbget til å trekke seg tilbake fra utenrikstjenesten i 1904, anklaget for å ha agert for uavhengig fra utenriksministeriet etter en rekke konflikter med Friedrich von Holstein, en sentral tjenestemann der. I 1904 giftet han seg også med grevinne Mechthilde von und zu Arco-Zinneberg, som var kjent som forfatterinne.

Etter at han tok sin avskjed publiserte han i demokratiske tidsskrifter. Keiser Wilhelm II må ha misforstått hans artikkel Deutsch-englische Mißverständnisse (1912), og utpekte ham - som da hadde vært ute av diplomatiet i åtte år - til tysk ambassadør i London.

Som ambassadør i London utviklet han seg til en varm venn av de engelske, og arbeidet ivrig for tysk-engelsk samforstand og forhandlet med fremgang med den engelske utenriksminister Edward Grey om en avklaring av tyske og engelske intresser med hensyn til Bagdadbanen og Portugals afrikanske kolonier. Videre ble han sterkt overbevist om fredsvennligheten i Edward Greys utenrikspolitikk og var fra gammelt av mistroisk mot Wien-regjeringens planer og forehavender. På den bakgrunn forsøkte han å oppnå en forståelse mellom Det tyske rike og Storbritannia, og oppfordret sin regjering til tilbakeholdenhet i støtten til Østerrike-Ungarn. Hans synspunkter fikk imidlertid lite gehør hos keiser Vilhelm II og rikskansler Bethmann Hollweg. Lichnowskys berømte telegram til Berlin den 28. juli 1914 avsluttet med setningen:

Ich möchte dringend davor warnen, an die Möglichkeit der Lokalisierung auch fernerhin zu glauben, und die gehorsamste Bitte aussprechen, unsere Haltung einzig und allein von der Notwendigkeit leiten zu lassen, dem deutschen Volke einen Kampf zu ersparen, bei dem es nichts zu gewinnen und alles zu verlieren hat.[1]
Norsk:Jeg vil innstendig advare mot å fortsette å tro på en lokalisering [dvs av en krig til ett enkelt område] og i all lyshørhet uttrykke den bønn at vår holdning ene og alene lar seg lede ab nødvendigheten av å skåne det tyske folk fra en krig som det har intet å vinne men alt å tape på.

Ved utbruddet av første verdenskrig reiste fyrst Lichnowsky tilbake til Tyskland. For å forsvare sine holdninger forfattet han et privat memorandum. Da dette skriftet ble offentliggjort av en gruppe krigsmotstandere mot hans vilje og sogar oversatt til engelsk, mistet han sitt sete i Overhuset og trakk seg tilbake fra politikken.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Die Denkschrift des Fürsten Lichnowsky. Meine Londoner Mission 1912 – 1914. Hg. v. einer Gruppe von Friedensfreunden. Berlin 1918
  • Auf dem Wege zum Abgrund. Londoner Berichte, Erinnerungen und sonstige Schriften. Dresden 1927.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sitert etter Golo Mann: Erinnerungen und Gedanken. Frankfurt/Main 1986, s. 177 f.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]