Runesang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Runesangerne Iivana Onoila og Jelisei Valakainen i Terijoki, 1911.

Runesang (eller runosang) er en sjanger innen finsk folkemusikk.

De eldste av sangene er over 4 000 år gamle, med opphav i det finsk-ugriske beltet fra Ural til Finnskogen. Et utvalg ble publisert i Kalevala, og fremføres ofte sammen med kantele, helst av en religiøst fremtredende person. Runesangen har ofte et religiøst innhold, tildels besvergende, men kan også ha et historisk oppsummerende innhold med myter. Enkelte av besvergelsene var tilknyttet ønsket om beskyttelse og helbredelse, altså de medisinske runesanger.

Runesang kan også utføres av såkalte runesangere, personer som hadde dette som næringsvei. Runesangerne hadde ofte stevner, såkalte rune-tevlinger, der de kappsang i par.

I dag blir runesang fremført av enkelte utøvere, spesielt Sinikka Langeland som i 2003 ferdigstilte Runesangprosjektet. For dette mottok hun Edvard-prisen (samtidsmusikk) for boka Karhun Emuu, samt CD-ene Tirun lirun og Runoja.