Kaffekjele
Kaffekjele er et kar til å koke kaffe i, men også ofte brukt til servering. Kaffekjeler har tut til å helle av og en hank på tvers over lokket eller et skaft i siden. Kjeler av samme form har også vært brukt som vannkjeler og tevannskjeler.
De første kaffekjelene i Norge ble brukt på åpne ildsteder. De kunne da enten stå på et brannjern eller ha tre føtter av jern slik at de kunne stå over varmen i ildstedet. De eldste kjelene var trolig laget i kobber, men det var også kaffekjeler i blikk som var et billigere materiale. Det første kjente spor etter kaffekjeler i Christiania finner vi i et skifte etter overtollbetjent Nicolay Flygl i 1694. Her nevnes en kaffekjel av blikk.[5]
Det eldste bevarte kaffekjele i Norge er funnet i vraket etter fregatten Lossen som forliste utenfor Risør på julekvelden i 1717. Her er det funnet rester etter kjel med tut. Kjelen er sterkt korrodert, men er trolig av kobber. Kaffen den gang var nok for dyr til at den kan ha inngått i mannskapets forpleining, men kanskje den har vært brukt av offiserene ombord ved besøk eller ved særlige anledninger?[6]
I samlingene på Norsk Folkemuseum er det en kjele som er datert 1723. Den har en lengre innskrift om Niels Josten og Smølens kobberverk.[7] Korpus på denne kjelen er hamret ut av ett helt stykke kobber. Dette var den vanlige måten å lage kobberkjeler på i 1700-årene, men omkring 1800 blir det vanlig å lage kjeler der flere kobberstykker blir sammenføyet med slaglodding (loddetinn).
Kobberkjelene måtte fortinnes jevnlig for å hindre forgiftning, og det var også mye arbeid med å pusse dem. Under 1. verdenskrig fikk kobberslagerne problemer med å skaffe kobber, og etter krigen kom de billigere aluminiumskjelene raskt til å overta markedet.[8] På 1900-tallet ble kaffekjeler ble også laget i emaljert metall, og fra omkring 1950 ble det mer og mer vanlig med kaffekjeler i rustfritt stål.
Folk flest har nok skjenket kaffen direkte fra kjelen, i alle fall til hverdags. Det har vært ganske vanlig å ha klareskinn i kaffen (små biter av tørrfiskskinn) før den ble servert. Det skulle skjenkes forsiktig for ikke å få med grut i koppen, og på 1800-tallet kunne man bruke en kaffestol eller kaffeheis. Kaffestolen er et lite trestativ med sveiv slik at kjelen kunne heises forsiktig opp på skrå når kaffen skulle serveres. Men kaffestolen må ha vært tungvint i bruk, og det er nok forklaringen på at den ikke fikk noen stor utbredelse.
Se også[rediger | rediger kilde]
Noter[rediger | rediger kilde]
- ^ Østby 1981) s. 1 f.
- ^ Østby (1982) s. 57.
- ^ Gilje (2008), s. 261
- ^ Hjemmesiden til firmaet Lucie Kaas i Danmark Arkivert 13. februar 2013 hos Wayback Machine.
- ^ Tschudi-Madsen (1983) s. 182.
- ^ Molaug (1983) S. 163 f.
- ^ Østby (1981) s.1-9.
- ^ Il-O-Van Aluminiumvarefabrikk A/S Arkivert 29. juni 2012 hos Wayback Machine.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gilje, Karianne Bjellås (red) (2008): Grete Prytz Kittelsen. Emalje design. Oslo. ISBN 978-82-05-37653-3
- Molaug, Svein og Rolf Scheen (1983): Fregatten «Lossen»- Et kulturhistorisk skattkammer. Oslo. ISBN 82-90089-12-0
- Tschudi-Madsen, Stephan red. (1993): På nordmanns vis. Norsk Folkemuseum gjennom 100 år. Oslo. ISBN 82-03-16715-2
- Østby, Jon Birger (1982): Gammelt kobber. Oslo. ISBN 82-7003-032-5
- Østby, Jon Birger (1981): «Kobbertøy forteller bergverkshistorie». Artikkel i: By og bygd bd.28. Norsk Folkemuseums årbok 1979-80. s. 1-20. ISBM 82-90036-17-5