Johan Evertsen

Johan Evertsen
Født		1. feb. 1600 Vlissingen
Død		5. aug. 1666 (66 år)
Beskjeftigelse		Kaper
Nasjonalitet		De forente Nederlandene
Johan Evertsen på Commons

Johan (Jan) Evertsen (født 1. februar 1600 i Vlissingen, død 5. august 1666 til sjøs) var admiral i Zeelands admiralitet i det 17. århundre.

Liv og virke

Jan Evertsen ble født i en sjømannsfamilie, og var en av flere som gikk inn i marinen. Han var Cornelis Evertsens eldre bror og sønn av kommandør Johan Evertsen og sønnesønn av vanngeusen Evert Heindricxzen. Hans far var blant annet kaptein på den Zwarte Galei, og døde ved La Rochelle i et slag med et fransk kaperskip i 1617. Ved Johan Evertsen død i 1617 ble alle hans sønner, uten unntak, forfremmet til løytnant av Zeelands admiralitet.

Ett år senere, atten år gammel, var Evertsen kaptein på et orlogsskip. Fem og tyve år gammel kjempet han i admiral Willem de Zoetes styrker ved La Rochelle under to sjøslag mot de franske hugenottene, og i 1626 og '27 var han viseadmiral under admiral Laurens Reaels tokt mot Barbareskpiratene ved afrikas vestkyst. I 1628 ble han forfremmet til kommandør (schout-bij-nacht) og hans første oppdrag var å lose Piet Hein og hans skip med byttet fra den spanske sølvflåten som de hadde tatt til fange under slaget ved Matanzas samme år. Han visste med fire skip å slå seg gjennom en eskadre på 27 kaperskip fra Dunkerque slik at han fikk varslet Piet Hein i tide. 12. og 13. september 1631 deltok han i Slaget på Slaak (ned.: Slag op het Slaak) under viseadmiral Hollares kommando, de stoppet da den spanske flåtens forsøk på å besette øyen Overflakkee.

Etter dette tok han opp kampen mot kaperne fra Dunkerque. Blant alle aksjonene som fant sted, er angrepet 18. februar 1636 på fire av skipene som tilhørte den beryktede kaperkapteinen Jacob Colaert best kjent. Flåten fra Zeeland var på denne tiden svak og dårlig utstyrt, men Jan Evertsen greide likevel å ta Colaert, som overga seg til Joost van Trappen Banckert, til fange og å senke to av hans skip. Evertsen og de andre fire kapteinene som utførte aksjonen ble belønnet med en medalje i gull av zeelands admiralitet. Etter at Marinus Holare døde 25. februar 1637 ble Evertsen utnevnt til viseadmiral ved Zeelands admiralitet.

I Nederlandenes kombinerte flåte falt han og hans skip under Maarten Tromps kommando. Under slaget ved Downs (eng.: Battle of the Downs) i 1639 hadde Evertsen kommando over en eskadre, og ble lagt spesielt merke til da han senket det store portugisiske admiralsskipet «Santa Teresa». Hun hadde da tusen mann ombord, åtte hundre av dem druknet. For dette ble han tildelt en æreskjede av gull verd 800 gylden av Staten-Generaal. Før dette angrepet hadde han hatt en konflikt med viseadmiralen fra Holland og Westfriesland, Witte de With. Under rådslagingen før slaget hadde Evertsen uventet gjort det klart at han i motsetning til hva Maarten Tromp hadde foreslått, ikke ville vokte den engelske flåten fordi Zeelands handelsinteresser ville være imot en konflikt med England. De With mente at han skjulte sitt egentlige motiv bak dette, hans motiv måtte enten være feighet eller grådighet (ønske om et større bytte) og de With tilbød selv å følge engelskmennenes bevegelser. Forholdet mellom Evertsen og de With ble helt ødelagt da det viste seg at Zeeland hadde garantert at Evertsen skulle få halvparten av byttet som egentlig tilfalt Tromp.

Etter dette varte det før Evertsen fikk et annet stort oppdrag, i denne perioden vokste derimot et vennskap frem mellom ham og stattholder Fredrik Henrik. I 1646 foreslo stattholderen for Ludvig XIII at Evertsen skulle tilkjennes St. Michel-ordenen, Evertsen fikk ordenen. Tre år senere anbefalte stattholder Vilelm II den franske kongen å la all konfidensiell korrespondanse gå via Johan Evertsen.

Under den første engelsk-nederlandske krig tiltok konflikten mellom Evertsen og de With. Evertsen som var en personlig venn av den nå avdøde stattholder Vilhelm II, ble ansett for å være farlig på grunn av sin innstilling i forhold til huset Orange-Nassau. Dette sammen med Hollands innstilling i forhold til Zeeland forårsaket at Evertsen etter at Tromp ble drept under slaget ved Ter Heijde i 1653 ikke ble utnevnt til hans oppfølger. Dette skjedde ikke, da det hollandske admiralitetet nektet å godta en zeelandsk marineoffiser på den posten selv om Evertsen var den neste i rekken om man tok hensyn til rang og ansiennitet. Egbert Bartolomeusz Kortenaer ble utnevnt til Tromps etterfølger.

Under den annen engelsk-nederlandske krig i 1665 førte dette til at han ble plassert som tredje høyeste offiser under slaget ved Lowestoft, under Jacob van Wassenaer Obdam og Egbert Bartolomeusz Kortenaer. Etter at både Obdam og Kortenaer falt tok Evertsen over kommandoen, dermed fikk han alene skylden for tapet. Han ble stilt for krigsrett og frikjent, men ble avskjediget med alderen som begrunnelse. Da han kom til Den Briel ble han bundet på hender og føtter og kastet i kanalen av en gruppe rasende sjømannskoner. Han overlevde, såvidt. Hans bror, løytnant-admiral Cornelis Evertsen ble satt som øverstkommanderende for Zeelands flåte.

Etter dette var Evertsens hovedoppgave å utstyre Zeelands flåte, som forøvrig hadde ytt sterk motstand under det firedagers sjøslaget. Under dette slaget ble Cornelis Evertsen drept, og dermed trengte admiralitetet en ny kommandant. Johan Evertsen fikk en ny sjanse. I 1666 var han løytnant-admiral og igjen øverstkommanderende for Zeelands flåte. Under det todagers sjøslaget syv uker senere var han den fjerde i kommandorekken under Michiel de Ruyter, viseadmiral ved Amsterdams admiralitet og øverstkommanderende over Hollands kombinerte flåte.

Som øverstkommanderende for Zeelands flåte befant Jan Evertsen seg da ombord på skipet det nye skipet «Walcheren», som ledet angrepet. Dessverre var den hollandske flåten ikke sterk, Tjerk Hiddes ble drept, skipet «Thoolen» ble senket under Adriaan Banckert og dermed ble Evertsen tvunget til å trekke seg tilbake. På slutten av slagets første dag, fikk han et ben avskutt. 5. august døde han av skadene og blodtapet.

Jan Evertsen ble gravlagt i den gamle kirken (ned.: Oude kerk) i Middelburg sammen med broren Kees. Det tok flere år før admiralitetet og familien hadde blitt enige om hvordan graven skulle se ut, men gravmonumentet som ble laget av Rombout Verhulst finnes fremdeles. På den tiden var det vanlig at admiraler som døde til sjøs fikk et storslått gravmonument.

Jan Evertsens sønner var Evert Evertsen og viseadmiral Cornelis Evertsen den unge (1628–1679).

Litteratur

• Jonge, J. C. de, Levens-beschrijving van Johan en Cornelis Evertsen, Luitenant-Admiralen van Zeeland, ’s Gravenhage, Weduwe J. Allart & Comp., 1820.

Eksterne lenker

• Om Johan Evertsen (nederlandsk)