Jiang Kanghu
| Jiang Kanghu | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. juli 1883[1][2][3] Shangrao | ||
| Død | 7. des. 1954[1][3] (71 år) Shanghai[4] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Utdannet ved | Universitetet i California | ||
| Nasjonalitet | Kina | ||
Jiang Kanghu (kinesisk: 江亢虎, pinyin: Jiāng Kànghú, W.-G.: Chiang K'ang-Hu, Kiang Kang-Hu, født 18. juli 1883 i Yiyang i Jiangxi i Kina, død 7. desember 1954 i Shanghai) var en kinesisk litteraturviter og politiker. Han hadde ifølge Mao Zedongstor innflytelse på Maos utvikling av sin forståelse av sosialismen.
Jiang er mest kjent for sin litteraturvitenskapelige innsats, men spilte dessuten en viktig rolle i Wang Jingweis regjering, som kollaborerte med japanerne.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn og virke
[rediger | rediger kilde]Jiang studerte klassisk kinesisk litteratur i Kina og deretter tok han en moderne utdannelse i Japan, Belgia og USA. Hans språkbeherskelse av japansk, engelsk, fransk og tysk skyldes denne tiden, og det var også under sine reiser i Europa og Japan at han utviklet sitt engasjement for sosialisme og anarkisme.
Etter studiene ble han direktør for Bei-Yang oversettelsesbyrå og ble professor ved Beijings keiserlige universitet. Men han ble etter kort tid fjernet fra universitetet på grunn av sine radikale holdninger.[5] I 1909 deltok han på den annen internasjonale i Brussel. Etter hjemkomsten til Kina ble han utdannelsesrådgiver for Yuan Shikai.[6] Etter grunnleggelsen av Republikken Kina stiftet han det anarkistiske Kinas sosialistiske parti i 1933 og ble dets formann.
Etter at partiet to år etter ble oppløst[7] etter ordre fra Yuan Shikai dro Jiang i eksil til USA. Der ble han dosent ved University of California, som gjorde ham til æresdoktor i filosofi.
Etter å ha reist gjennom Sovjetunionen, der han deltok på Kominterns tredje verdenskongress i Moskva og møtte Vladimir Lenin, kom han i 1921 tilbake til Kina og grunnla Nanfanguniversitetet i Shanghai, og ble dets rektor. Mens han virket ved Nanfang, kritiserte han Komintern og gikk åpent ut med avvisning av både Kuomintang og Det kinesiske kommunistiske parti.
Jiang fikk på grunn av sine synspunkter tilnavn som «sosialistisk konfucianer». Han forsøkte å vinne en nasjonal tilslutning til nasjonaliseringen av jordbruket ved å vise til at det i kinesisk oldtid innen jordbruket hadde eksistert en sosialistisk utopi omkring brønnfeltsystemet som var gått i oppløsning etter Qindynastiets tid, da man hadde avskaffet fellesskapets eierskap av jordbrukslandet. Jiang gikk inn for avskaffelsen av privateiendom og gikk inn for en statsstyrt rask industrialisering og for så meget lokalt selvstyre som mulig, almen skolegang, og fremme av kvinners rettigheter.[5]
Kinas nye sosialdemokratiske parti
[rediger | rediger kilde]I juni 1924 gjenopprettet han og ble atter formann for Kinas sosialistiske parti, som han i januar 1925 gav det nye navnet Kinas nye sosialdemokratiske parti. Under nordekspedisjonen samarbeidet Jiang tett med Beiyanghærens general Wu Peifu, som kjempet mot Chiang Kai-sheks nasjonale revolusjonshær. Wu Peifu tapte, og Jiang ble offentlig kritisert av Kuomintang. Etter denne kraftige motgangen oppløste Jiang sitt parti og flyktet til Canada.
Gjennom hele sitt liv fortsatte Jiang å spre sine politiske tankegods gjennom venner, akademiske arbeider og andre skrifter. Han hadde en viss innflytelse på kinesere som senere skulle få betydelig politisk innflytelse i landet. Etter at anarkistene kom på avstand fra ham, beskyldte de Jiang for å være «håpløst forvirret». Denne forvirring ble imidlertid ikke delt av Mao Zedong, som senere uttalte at han som student hadde hentet meget inspirasjon fra Jiangs skrifter, tanker som var med på å forme han egne politiske, sosiale og økonomiske teorier.[5]
Jiangs reformfremstøt overfor Yan Xishan
[rediger | rediger kilde]I 1922 besøkte Jiang Taiyuan i Shanxi tre ganger for å overbevise den lokale makthaver Yan Xishan om behovet for politiske, sosiale og økonomiske reformer i Shanxi. Selv om Jiang mislykkes i å få krigsherren Yan til å slå inn på denne reformpolitikken, gjorde de et dypt og varig inntrykk på ham. Over de neste to tiårene gjennomførte han tiltak som kunne minne sterkt om Jiangs forslag. Blant tankene han satte ut i livet var forherligelsen av landsbylivet, mistillit til pengeøkonomi, en overbevisning om at staten måtte overta en rekke oppgaver som tidligere var familienes anliggender, og et hat mot samfunnets «parasitter» (jordeiere, pengeutlånere og slike), og overbevisningen om at «praksis» (det vil si kroppsarbeid) var en ufravikelig komponent i utdannelsen.[5]
I 1933 vendte Jiang tilbake til Kina og hengav seg til fremmet av sosialisme og av tradisjonell kinesisk kultur. I 1935 besøkte han igjen Taiyuan, etter at Yan Xishan hadde kunngjort at han planla å gjennomføre landsreformer i Shanxi. Jiangs inntrykk av Yan var denne gang så godt at Jiang skrev en skamrosende artikkel om ham, og omtalte ham en «praktisk snarere enn teoretisk sosialist»."[5]
Kollaborasjon med Wang Jingwei, etterfølgende fengselsstraff
[rediger | rediger kilde]Etter utbruddet av den annen sino-japanske krig flyktet Jiang til Hongkong. I 1939 ble han invitert av Wang Jingwei til å delta i hans japanskvennlige regjering i Nanjing. Jiang tok imot utnevnelsen, og dro til Shanghai der han skrev «Shuangshijie-ærklæringen om denne situasjonen» (雙十節對時局宣言), der han hevdet at tiden var inne for å være med på å etablere en ny østasiatisk samfunnsorden. Etter å ha hjulpet med å stable på bena Wang Jingweis regjeringsprosjekt, ble han i mars 1942 utnevnt til leder for den nye statsdannelsens eksaminasjonsyuan.
Hans samarbeid med japanerne førte til at han etterpå ble arrestert både av Chiang Kai-sheks regjering og senere av Mao Zedongs regjering. Han satt fengslet i Shanghai til sin død i 1954.
Litteraturvitenskapelig og akademisk produksjon
[rediger | rediger kilde]Jiang publiserte blant annet en rekke tekstbøker om kinesisk litteratur (1905), en forelesningsrekke om verdenshistorie (1910) og en om klassisk kinesisk litteratur (1920), og Witter Bynners verk Jadefjellet - en antologi med 300 dikt fra Tangdynastiets tid - som han selv i vesentlig grad hadde medvirket til.[8][9]
Sinolog i Canada
[rediger | rediger kilde]Jiang virket som Canadas første sinolog mellom 1930 og 1933, da McGill University utnevnte ham til professor for Chinese Studies. Under sin tid ved McGill gjorde Jiang seg internasjonalt bemerket ved et krasst angrep på nobelprisvinneren Pearl Bucks roman The Good Earth. I tidsskriftet Chinese Christian Student fremholdt Jiang at selv om bønder, kulier og andre enkle mennester utgjorde det store flertall av den kinesiske befolkning, var de på ingen måte representative for det kinesiske folk.[10]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jiang-Kanghu, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1052042767, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6r78xh0, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Donald G. Gillin: Warlord: Yen Hsi-shan in Shansi Province 1911-1949. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. 1967. s. 206-207
- ^ Jonathan Spence: In Search of Modern China New York: Norton: 1999, s. 260.
- ^ Hsu Kwan-san (desember 1979). «The Biographies of Eminent Chinese in the Republic of China (Minkuo Jen-wu Chuan) (Review)». The China Quarterly (JSTOR, Purchase or Permission required). 0 (80): 867–871. JSTOR 653053. «Chiang K'ang-Hu, the founder of the first Chinese anarchist-socialist party, the Socialist Party Party of China (1911-13) (s. 868)»
- ^ Bynner: «Remembering a Gentle Scholar,» i The Occident (Winter 1953), reprinted in Witter Bynner: The Chinese Translations. (New York: Farrar, Straus, Giroux, The Works of Witter Bynner, 1978. ISBN 0374122512), pp. 3-4.
- ^ Burton Watson: «Introduction to The Jade Mountain», i Bynner: The Chinese Translations p. 26.
- ^ Peter J. Conn. Pearl S. Buck : A Cultural Biography. (Cambridge England; New York: Cambridge University Press, 1996. ISBN 0521560802) pp. 126-172.