Kuli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kuli er også en leskedrikk.
Kinesisk kuli-arbeider i Zhenjiang, ca. år 1900.
Kinesiske kulier i japansk transporttjeneste under den japansk-russiske krig i 1904

Kuli, kulier (engelsk: coolies; ordet gjentatt innlånt og omdefinert fra språk til språk) er den trolig først i India oppståtte og siden til Kina og videre derfra spredte betegnelsen på asiatiske dagarbeidere, gruve- eller feltarbeidere og så videre, i særdeleshet slike som på grunn av arbeidskontrakt, inngang for flere år av gangen, utvandret fra sin hjembygd til fremmende land. Kulivesenet hadde sin storhetstid i slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Betegnelsen gikk stort sett av bruk etter annen verdenskrig ettersom det var blitt en nedsettende term.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Kuli på teplantasje i Britisk India.
Kulikvinne i Darjeeling.

I 1727 finner man i dr. Engelbert Kaempfers «History of Japan and Siam» havnearbeidere som losser nederlandske skip i Nagasaki som «kulier».

Men det var i India at begrepet først ble utbredt. Ordet «kuli», urdu/hindi qulī (क़ुली), har sitt opphav i et tyrkisk språk, nemlig i chagatai – språket til Babur som på 1500-tallet erobret Nordindia. Ordet kul betyr noe i retning av «knekt» eller «slave». Via urdu har dette innlånte ordet så spredt seg til andre indiske språk. Der kunne uttrykket imidlertid knyttes til lokale språk betydningsmessig; for eksempel betyr den tamilske glosen kuli «lønning».

På kinesisk er ordet også innlånt fra indisk, men her har det fått en distinkt kinesisk betydning ved det at det ble tatt i bruk to lydlig passende kinesiske skrifttegn som gav god mening, nemlig 苦力, pinyin: Kǔlì. Det første ordet, 苦, betyr «bitter, hardt», og det andre, 力, kan oppfattes som «arbeidskraft».

Historikk[rediger | rediger kilde]

Kuliutvandringen har for det meste skjedd fra tettbefolkede deler av India og Kina og gått til europeiske kolonier og protektorater i tropiske land, der mangelen på brukbar innenlands arbeiderbefolkning gjorde seg merkbar, særlig etter avskaffelsen av slaveriet.

Også hardtarbeidende dagarbeidere i hjemlandene kunne til tider omtales som kulier.

Indiske kulier[rediger | rediger kilde]

Østindiske kulier i Trinidad.

Fra gammelt av har det skjedd store folkeforflytninger i India fra de tettest befolkede traktene til mindre tettbefolkede, der arbeidsleilighet var lettere å finne, for eksempel ved te- og kaffe-plantasjer på Ceylon og i Assam. Etter slavenes emansipasjon begynte man, på grunn av formentlige problemer med å sette frigitte slaver i ordnet arbeide, å erstatte den tapte arbeidskraften med kulier fra India. Dette skjedde særlig annet i de engelske, franske og nederlandske kolonier i Vestindia og Sør-Amerika samt på Mauritius. I 1840-årene begynte plantasjeeierne i samme hensikt å importere kontraktsbundne arbeidere også fra Kina. De britiske kolonister i Guyana og plantasjeeierne i Peru og på Cuba gikk i spissen for dette, men kuliimporten såvel fra India som fra Kina utartet snart til så store misbruk at den må kunne betraktes som en ny form for slavehandel og slaveri i forkledning. Dette nødvendiggjorde energiske kontroll- og beskyttelsestiltak.

Kinesiske kulier[rediger | rediger kilde]

Kinesere arbeider på anlegget av de transamerikanske jernbaner i USA.
Kinesisk kuli på Filippinene, 1899

Særlig kinesiske kulier ble lokket av av samvittighetsløse agenter med bedragerske løfter om utvandring. De kontrakter de hadde inngått ble senere ofte endret vilkårlig, transportforholdene var uhyggelige, og borte på de fjerne arbeidsplassene ble kuliene behandlet med umenneskelig hardhet. Det britiske parlament inngrep i 1855 med «Chinese passengers act», som forbød bruken av britiske fartøy til kulitransporter som krevde lengre tid enn en uke. Deretter ble denne menniskehandel for det meste overført til den portugisiske kolonine Macao. Men den portugisiske regjering forbød til slutt (i november 1873) fullstendig all kuliutførsel fra denne havn.

Restriksjoner[rediger | rediger kilde]

Det indiske styre hadde fra 1837 begynt å regulere kuliutførselen med kontrollerende lovgivning vedrørende kulienes behandling under transporten, kontraktstidens begrensning, de utvandredes rett til fri hjemreise etter kontraktsidens utløp og så videre. Disse bestemmelsene ble fra tid til annen innskjerpet og ble sammenfattet i emigrasjonslovene av 1864 og 1869, og senere ble denne lovbeskyttelse ytterligere utviklet. Den fastslo blant annet at emigrantverving bare kan skje ved statlig godkjende agenter, at transportfartøyene skal underkastes nøye sanitær inspeksjon, at kontraktens innhold på forhånd ble nøye gjennomgått for kuliene og at de etter en viss tid ble garantert gratis hjemreise.

Utviklingen fra Kina[rediger | rediger kilde]

Anti-kinesisk tegning fra 1800-tallets USA.

Den kinesiske kuliutvandringen ble regulert under 1800-tallets annen halvdel fremst gjennom en mengde traktater som inneholdt klasuler om utvandrede kineseres behandling.[1] Denne emigrasjon gikk for det meste over Hongkong, Macao og Singapore.

Innvandringen til USA, mest til California, begynte under gullgravertiden fra 1848, tiltok da man trengte arbeidskraft til byggingen av de transkontinentale jernbanene gjennom Rocky Mountains, nådde sitt høydepunkt i 1870-årene, og opphørte så nesten fullstendig på grunn av gjentatte innvandringsforbud.

Australia ble stengt for kinesiske kulier ved «Immigration Restriction Act» av 1901. Loven ble innledningen til White Australia-politikken, som ikke ble helt avskaffet før i 1973.

Til Sør-Afrika (gullgruvene i Transvaal) ble det importert kinesiske kulier i stort antall i kraft av et regjeringsstatutt av 6 januar 1904, men det ble få år etter så stor motstand fra boerne og andre hvite at kineserimporten opphørte og kuliene for det meste ble hjemsendt innen 1910 da kontraktene utløp.

Også i Canada oppstod det en stor bevegelse mot import av kinesiske og japanske kulier (for det meste i British Columbia).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John Gittings, "En rapport om kuli-handeln," Kineser om Kina, oversatt til svensk av Christina Hultcrantz (Stockholm: Rabén & Sjögren, 1976), 94-98.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]