Jens Tvedt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jens Tvedt
Jens Tvedt.jpg
Født14. juni 1857
Kvinnherad
Død3. september 1935 (78 år)
Stavanger
Beskjeftigelse Lærer, forfatter, forfatter
Nasjonalitet Norge

Jens Tvedt (født i 14. juni 1857 på gården Tveito i Omvikdalen, Kvinnherad, død 3. september 1935 i Stavanger) var en norsk lærer og forfatter.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jens Tvedt var sønn av fanejunker Johannes Johannesson Tvedt fra Tveito (1817–1918) og Kristi Jensdotter Lund (1819–85) fra Øye på Snilstveitøy.

Under ufredsårene i 1807–14 ble Jens Tvedts farfar utkommandert til å ligge vakt på svenskegrensa, og mens han var der forelsket han seg i ei jente fra grenseområdene. Ekteskap forutsatte at foreldrene gav sitt samtykke, men farfarens foreldre ville ikke ha ei østlandsjente i hus, til tross for at hun kunne vise fram en vandelsattest fra presten i Håbøl som attesterte at «Pigen Martha Larsdatter […] har stedse udmerket sig ved en sedelig og ærbar Vandel, […]» Da farfaren likevel giftet seg med henne, tok foreldrene fra ham odelsretten og overlot gården til den yngre broren, Nils.

Jens Tvedts far tok underoffiserskolen. I årene 1848–82 var han ved Hardanger bataljon og bodde i Omvikdalen. Han hadde to barn med sin første hustru, Anne Oldsdotter, men hun og den lille datteren deres omkom den 10. august 1848 i et steinras som knuste hjemmet. Et overhendig regnvær hadde utløst flere ras i de bratte dalsidene, og faren slapp unna fordi han var gått for å hjelpe til på en husmannsplass som var rammet av ras som gikk tidligere på dagen. Kona var ennå i live da han kom hjem, og før hun utåndet rakk hun å fortelle hvor de skulle lete etter sønnen. Han ble funnet på det angitte stedet i god behold under ei steinhelle. Denne gutten, Johannes J. Tvedt – som altså var Jens Tveds halvbror – ble senere lensmann i Tysnes. Jens Tvedt ble selv vitne til steinras i Omvikdalens rasutsatte fjellsider, og «han bar på skredestøkken i seg så lenge han levde.»[1]

Jens Tvedts barndomshjem

Etter ulykken bygde faren et nytt og forholdsvis stort hus nærmere hovedbygningene på Tveitogården. I 1850 giftet han seg med enken Kristi Jensdotter Lund som hadde to barn med sin første ektemann. Begge foreldrene til Jens Tvedt var gode fortellere. Moren var en nokså streng vestlandskristen av den gamle skolen og forbudene var mange, for eksempel mot plystring, dansing og kortspill.[2] Streng, fordømmende vestlandskristendom hersket ennå i bygda under Jens Tvedts oppvekst.

Faren hadde flere verv i hjembygda: han var herads-, skole- og sognekasserer, sparebankrevisor, takstmann og overformynder og mye annet. Som en av de første i bygda abonnerte han på tidsskrift og kjøpte bøker. Han var en konservativ trotjener av svenskekongene fra Karl XIII og framover, og tålte ikke å høre at noen nevnte navnet på partiet Venstre. Jens Tvedt diskuterte derfor aldri politikk med faren, og for å ikke såre ham beholdt han navnet Tvedt i stedet for å ta tilbake det egentlige familienavnet Tveit.[1]

Oppvekst og utdanning[rediger | rediger kilde]

Omvikdalen. Deler av Tveito kan skimtes som en av de øverste gårdene helt i venstre billedkant

Jens Tvedts farfar og farmor døde relativt tidlig – farfaren etter et fall fra en bristende snøskavl – men den yngre broren Nils, som overtok Tveitogården, var en god erstatter. Han var en klok og arbeidsom haugianer som var flink til å fortelle sagn og eventyr. En av hans inntekstkilder var bokbinding, og han lærte gutten denne kunsten slik at han var i stand til å tjente sine første skillinger som bokbinder for presten og «baronen» i Rosendal.[3]

Siden faren ikke livnærte seg som bonde, slapp Jens Tvedt unna det daglige gårdsslitet. Tida han hadde til overs brukte han blant annet til å skrive småhistorier. I 1872 fikk han inn eventyret «Hvorledes bjørnen ble stubbrumpet» i bladet For hjemmet og skolen, senere også fortellinger i bladene Vårblomsten og Børnenes blad. Han skrev også egne, håndskrevne blad som han til å begynne med delte ut gratis. Bladene er interessante selv i dag fordi de forteller om livet på landsbygda i andre halvdel av 1800-tallet. Etterhvert ble han nokså uvøren i omtalen av personer og forhold i dalen, så faren la ned forbud mot mer publikasjonsvirksomhet. I stedet krevde han at sønnen hjalp til med regnskap og skriving, og tok han med seg på utskiftingsreiser. Om kveldene gikk han på en skole som en halvstudert bondesønn holdt for dalens ungdom, og kom kom senere inn på «baron» Rosencrones ungdomsskole. For å tjene noen slanter arbeidet han på handelslaget i Rosendal og ble senere kontorist hos lensmannen, futen og skriveren.[4]

I 1876 begynte den nitten år gamle Jens Tvedt på Stord seminar. Medelevene var bondegutter, blant dem personligheter som Lasse Trædal, Absalon Taranger og Oddmund Vik. Sistnevnte stiftet et mållag, og Tvedt gikk snart over fra å skrive bokmål til å bli en ivrig nynorskmann. De to årene han gikk her var han redaktør for den håndskrevne «Gjengangeren».[5]

Lærer[rediger | rediger kilde]

Høsten 1878 ble han ansatt som vikar ved folkeskolen i Fana og første halvåret 1879 i Mauranger. På denne tiden traff han Knut Hamsun, som den gang var en ukjent forfatter med bare Den gaadefulde bak seg. Tvedt forteller at Hamsun leste høyt fra det som var hans yndlingsforfatter på den tiden, Magdalene Thoresen, for å forsøkte å overbevise den tvilende Tvedt om at hun var «tilbedelse verd». Tvedt så spiren til Hamsuns psykologiske diktning i argumentene han framførte til fordel for hennes diktning: «Hun ville ingen ting. Hun diktet ikke for diktningens skyld. Hun fortalte ikke merkverdige hendelser, men om de fine rørelser i menneskesjelen, mens sprog og form og tone smeltet sammen til et stemningsrikt dikt.»[1]

Høsten 1879 fikk Tvedt lærerstilling i hjembygda Omvikdalen. Han stiftet et samtalelag for bygda som holdt en rekke møter med ganske utførlige referater. Bare titlene på debatt-temaene forteller mye om hva man var opptatt av på den tiden: «Prylestraff i skolen», «Gymnastikk i skolen», «Dødsstraff eller ikke» , «Kongedømme og republikk», «Kortspill og dans», «Jenteskolene» etc. Når det gjaldt jenteskoler var nesten samtlige mot. Jens Tvedt hadde ønsket å renske ut en del gammelt tankegods i bygda, men det satt for godt fast i folkesjela, og til slutt gav han opp. I 1882 ble han ansatt som lærer ved Storms mellomskole i Stavanger, og først nå gikk det opp for bygdefolket hvilken lærer de hadde hatt. Spesielt skoleungene tok det tungt at den avholdte og milde læreren sluttet; «ungane gret som dei skulle vera dengde,» sa en av tilsynsmennene som var tilstede under avskjedsmøtet med elevene.[6]

Også i Stavanger kom Tvedt godt ut av det med elevene. Korporlig avstraffing unngikk han så sant mulig i en tid da politiet kunne sende beskjed om at den og den skulle ha pryl for et eller annet lovbrudd. Straks han hadde begynt ved Storm skole gikk han i gang med å starte opp bladet Heimdal som hadde voksen ungdom som målgruppe. Han fikk med seg noen yngre lærere, blant annet Karen Sundt som medarbeidere. I begynnelsen skrev han omtrent en tredjedel av innholdet, etterhvert falt medarbeiderne fra og etter et halvt år satt Tvedt alene med arbeidet. Likevel holdt han det gående i to og et halvt år til.[7]

1. juni 1884 gifta Jens Tvedt seg med Gudrun Gjøstein, søster av politikeren Ole Georg Gjøsteen.

Jens Tvedt var lærer fram til 1899. Han ble ansatt ved Stavanger bibliotek i 1885, og ble i 1901 sjefsbibliotekar, en stilling han hadde livet ut.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Omslaget til Assalbær fra 1917

I 1885 kom den første boka, novellesamlingen Inn i fjordarne, deretter fulgte Skuggar og solglytt (1886), Kjærleik (1887) før gjennombruddsboka Nybrot (1888). Vanheppa (1891) regnes som en av hans viktigste. Fram til da hadde han gitt ut bøkene selv, men Vanheppa kom ut på Mons Litlerés forlag. Tvedt gikk nå inn i sin beste periode som forfatter, blant annen med Madli und' apalen (1900) og Djup jord (1904), den siste med handling som utspiller seg på første halvdel av 1800-tallet og som var hans eneste historiske roman.

Totalt skrev han 25 bøker, alle på det som omtales som klassisk, elegant nynorsk. Selv om han bodde 50 år i Stavanger er miljøet hentet fra fjordlandskap som minner om han barndoms Sunnhordland. Bøkene er godt fortalte, velskrevne, i en stil full av lun humor.

Fra 1919 fikk Tvedt statens forfatterlønn, en ære han satte stor pris på.

Det har vært diskutert om Tvedts diktning skal kalles heimstaddiktning. Professor Idar Stegane hevder i etterordet til «Guds løn» som kom ut på Samlaget i 1980 at Tvedt var en av de fremste representantene for denne litterære sjangeren. Andre hevder at Tvedts forfatterskap er realistisk.

Jens Tvedt ble ikke rik av forfatterskapet. Selv skrev han: «Pengar har eg støtt hatt lite av, dei treivst ikkje i lag med meg. Dei vanvyrde skrivingi mi over all måte.»[8] Arne Espeland forteller at Jens Tvedt ble tilkalt til Gyldendal hvor han fikk spørsmål om han hadde lyst til å bli rik. Tvedt kunne ikke nekte for at det fristet, men lurte på hvordan det skulle gå til. Svaret var at om han skrev på bokmål var Gyldendal villig til å gi ut bøkene hans og lovet dem aktiv markedsføring. Espeland skriver: «Då reiste Jens Tvedt seg frå stolen, knappa frakken, bukka stivt og gjekk rak i ryggen ut gjennom døra.»[9] Flertallet av Norges befolkning leste ikke nynorsk, så Tvedts prinsippfasthet kostet ham dyrt i form av tapt inntekt, en skjebne han delte med andre nynorskforfattere som for eksempel Arne Garborg.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med Jens Tvedts kommende 75-årsdag malte stavangerkunstneren Thoralf Gjesdal et stort bilde av forfatteren som Gjesdal senere gav til Stavanger bibliotek. Samtidig fikk Staale Kyllingstad i oppdrag å lage en byste av dikteren som for en stor del ble finansiert gjennom kronerulling i Stavanger. Bysten ble avduket under en tilstelning i biblioteksparken i Stavanger på Jens Tveds 75-årsdag 14. juni 1932. Hans Seland holdt tale ved avdukingen og sa blant annet:

«Du sette skilje i norsk folkelivsskildring. Når du fortalde, sanna alle at såleis er det, no er det rett og sant skildra. Du førde levande talemål inn i bokheimen vår, og all tilgjord litterær målføring fekk ulivssår.»[10]

I dag står bysten ved inngangen til Stavanger kulturhus. Sambygdingene i Omvikdalen finansierte en kopi av bysten og satte den opp ved bygdas ungdomshus; avdukingen skjedde 31. juli 1953.[11]

En gate på Kampen i Stavanger er oppkalt etter Jens Tvedt. Han var Årets Stavanger-forfatter 2005, kåret av Stavangerbokens venner.

Arne Garborg skrev om Jens Tvedt i dagbøkene sine:

«Berre to mann i landet har skrive norsk: Ivar Aasen og Jens Tvedt, og sume andre når dei retteleg var i godmølet. … Rikt, varmt og fint, utan bråk og fusk, får han fram det fagre i livet. Det er ikkje dei store hende han skildrar. Han lagar ikkje teater, han er ikkje nokon minesprengjar. Diktingi hans minner om bundingen som maske for maske veks mellom trottige fingrar. Ein les og lyer til tonane hans som var det huldreslått, der han steg for steg gjennom stilslege naturskildringar leier oss inn til botnen av sjelelivet hos mann og kvinne.»[12]

Hjalmar Christensen skriver i Vårt litterære liv:

«Hva der er det særlig imponerende hos Tvedt, det er at hans drøye, jordluktende realisme er så inderlig sammenvevet med hans skjønnhetsglede.
Knapt noen norsk dikter har skildret det vestlandske landskap i sol og væte, den hvite vestlandske juninatt, og den sure, tåkegrå høstdag, med de farger, den kjærlighet og den kunstneriske finhet som han.
Han elsker alt vakkert i menneskenaturen, og han vet å finne den.»[12]

Knut Hamsun skrev 26. februar 1939:

«Det må komme en samlet utgave av Jens Tvedts beste bøker. Han var en folkelivsskildrer av rang, ekte i sin kjensle og trøysom i sin fortellermåte. Ingen vil angre på å lese ham.»[12]

Sigurd Meidell var en varm talsmann for Jens Tvedt. Han skriver om hvilket inntrykk forfatteren gjorde på ham under en utflukt til et gammelt handelssted i Hordaland:

«Han ble så levende opptatt av miljøet, fór høyt og lavt og suget inn inntrykk, at hans reaksjon vakte alminnelig oppmerksomhet, og det begynte å gå opp for meg hvorledes opplevelse virket på et diktersinn.»[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Jens Tvedt i Stavanger Avis 23. mars 1891, referert i Espeland, s. 57f
  2. ^ Espeland, kapittel III
  3. ^ Espeland, kapittel IV
  4. ^ Espeland, kapittel V
  5. ^ Espeland, kapittel VII
  6. ^ Espeland, kapittel IX
  7. ^ Espeland, kapittel X
  8. ^ Referert i Espeland, s. 167
  9. ^ Espeland, s. 168
  10. ^ Referert i Espeland, s. 160
  11. ^ Espeland, s. 161
  12. ^ a b c d Referert i Espeland, s. 166f

Verkliste[rediger | rediger kilde]

  • Godmenne / Jens Tvedt. – Ny utg. – Rosendal : Kvinnherad mållag , 1997 221 s. Faksimileutg. Originalutg. Oslo : Norli, 1927. 1. utg. Bergen : Mons Litleré, 1893 ISBN 82-7128-258-1
  • Inn i fjordarne : forteljingar. – Kristiania : Norli , 1991 – 206 s. -
  • Vanheppa : fyrste soga um Per Dosi, ny utgaava / Jens Tvedt. – Kristiania : Olaf Norlis forlag 1920
  • Brite-Per : andre soga um Per i Dosi / Jens Tvedt. – Bergen : Litlere , u.å. -
  • Guds løn : andre soga um Madli und'Apalen / Jens Tvedt ; med etterord av Idar Stegane. – Oslo : Samlaget , 1980 [2] bl.,258 s. – (Orion-bøkene ; 236). 1.utgave Kristiania : Norli, 1906 ISBN 82-521-1780-5
  • Madli und' Apalen / Jens Tvedt. – Oslo : Samlaget , 1979 – 234 s. – (Orion-bøkene ; 224). 1.utgave Kristiania: Norli, 1900 ISBN 82-521-0920-9. Ny utgaava – Oslo : Olaf Norlis forlag 1925.
  • Djup jord . – 3. utg. – Oslo : Aschehoug , 1957 – 230 s
  • Hamna-tjone : Forteljing. – 2. utg. – Bergen : Norsk bokrings forl. , 1956 – 123 s.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andersen, Anders M, Jens Tvedt : 1857-1935 : forfattarportrett / Anders M. Andersen. – [Stavanger] : Stavangerbokens venner , 2005 – [3] s. : ill. – (Forfattarportrett ; nr 12).
  • Bukdahl, Jørgen. Det skjulte Norge og dets kunst : omkring Jens Tvedts forfatter-skab . – Stvg. : Aktietrykkeriet Stavanger , 1925 – 20 s. Særprent or Norsk aarbok 1925
  • Espeland, Arne (1959). Jens Tvedt. Glimt frå vokstergrunnen og livet hans. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). s. 169. 
  • Midttun, Olav, Jens Tvedt : 1857 – 14. juni 1927 / Olav Midttun. – Oslo , 1927 – 16 s. -Særtrykk av: "Syn og segn"
Hovedoppgaver
  • Ertresvåg, Ann-Elisabeth
Bygdeliv og kvinneliv : en sammenlikning av Jens Tvedts romaner Madli und'Apalen og Guds løn og Johannes Hegglands romaner Guds husfolk, Karjana og Lyhamar / Ann-Elisabeth Ertresvåg. – [Oslo] : [A.-E. Ertresvåg] , 1992 – 128 bl. -Hovedoppgave – Universitetet i Oslo, 1992
  • Helgheim, Eli
Det halvt vaagne, det vegitative velbefindende : eit forsøk på nylesing av delar av Jens Tvedts forfattarskap / av Eli Helgheim. – Bergen : [E. Helgheim] , 1991 – 122 bl. -Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Bergen, 1991
  • Mangen, Kristin
Miljøskildring og fortellerkunst i Jens Tvedts roman Madli und' apalen (og i fortsettelsen Guds løn) / Kristin Mangen. – Oslo : [K. Mangen] , 1973 – 51 bl. -Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Oslo, 1973
  • Jansen, Karin Elisabeth
Menneskeskildring og problemstillinger i Jens Tvedts roman Vanheppa (og i fortsettelsen Brite-Per) / Karin Elisabeth Jansen. – Oslo : [K.E. Jansen] , 1973 – 59 bl. -Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Oslo, 1973

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]