Jens Christian Evensen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jens Christian Evensen
Jens Christian Evensen (C. Holm Isaksen).jpg
Foto: C. Holm Isaksen
Født21. mai 1840
Hvalba
Død27. juli 1904 (64 år)
Bregninge sogn
Søsken Joen Peter Evensen
Barn Andreas Christian Evensen
Beskjeftigelse Luthersk prest
Nasjonalitet Færøyene
Utmerkelser Ridder av Dannebrogordenen (1892)

Jens Christian Evensen (født 21. mai 1840 i HvalbaFærøyene, død 27. juli 1904 i Bregninge i Nordvestsjælland i Danmark) var en færøysk luthersk prest og lagtingsmann.

Han var sønn av sysselmann Johan Christian Evensen og hustru Elisabeth Susanne Pedersdatter. Han hadde to eldre søsken, Elisabeth Christine og Joen Peter Evensen. Faren døde mens søsknene var små, så de ble oppfostret hos slektningen Jens Davidsen, som var revisor hos Færøyenes amtmann. Fosterfaren var blant kjøpmennene som slo seg opp i Tórshavn etter at den kongelige monopolhandelen på Færøyene ble avskaffet i 1856. Joen Peter gikk i lære hos fosterfaren og overtok handelshuset i eget navn, mens Elisabeth Christine ble gift med handelsforvalter Christopher Michael Olsen.[1][2]

Etter å ha blitt konfirmert av prost Andreas Djurhuus i 1854, drog Evensen til København for å studere.[1] Han tok studentereksamen i 1860 og studerte frem til teologisk embedseksamen i 1869, hvorpå han ble konstituert som annenlærer ved realskolen i Tórshavn. Han var lot seg gripe av Søren Kierkegaards livssyn. Han var mest interessert i den filologiske delen av studiet og bevandret den tyske og danske gullalderens litteratur. «De klassiske språk var han til sin alderdom en mester i, og av de moderne språk beskjeftiget fransk ham mest», skildet hans prestekollega Emil Bruun i en nekrolog i Nationaltidende. Han giftet seg i 1871 med Anna Maria Nicoline Lützen, datter av realskolelærer Andreas Christian Lützen.[3]

Høsten 1871 ble Evensen utnevnt til sogneprest på Norðoyar med bolig på prestegården i Ónagerði på Viðareiði. På Viðareiði ble sønnen Andreas Christian Evensen født. I 1877 fikk han kallet som sogneprest på Suðuroy med bolig på hjemstedet Hvalba. I 1885 ble han utnevnt til sogneprest på Eysturoy med bolig på prestegården på Nes, og samme år også til prost på Færøyene. Evensen var en dyktig predikant med Bruun Juul Fog og Hans Lassen Martensen som sine forbilder.[1][3] I kraft av embedet som prost var Evensen også selvskrevent medlem av det færøyske Lagtinget fra 1885 til 1900.[4] Ved siden av de kirkelige spørsmålene så arbeidet han iherdig for en ny folkeskolelov. Han talte gjerne færøysk privat, men foretrakk dansk som undervisnings- og kirkespråk.[3]

I 1900 ble han sogneprest i Bregninge og Bjergsted i Kalundborg prosti i daværende Sjællands stift. Han døde i Bregninge i 1904, etter lengre tids sykdom.[3] Sogneprest Emil Bruun skrev i Nationaltidende:

«Hans høye, ærverdige skikkelse hadde et alvorlig preg; han smilte sjelden, lo sjeldnere, men den der talte med ham i enerom, følte at man skulle stå tidlig opp for å lodde dybdene i hans sjel. Han var en myndig mann i ferd som i tale. […] Prost Evensen var en avgjort konservativ natur, men dertil en frisinnet mann der forstod å influere på mennesker uten tvang og føre sin sak til seier alene ved sin personlighets makt.»[3]

Evensen ble i 1892 utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Bruun, Emil (1. oktober 1896). «Embedsjubilæum». Færøsk Kirketidende (dansk). 6 (4): 1. 
  2. ^ «Dødsfald». Dimmalætting (dansk): 1. 12. juli 1924. 
  3. ^ a b c d e f Groshennig, Max og Hauch-Fausbøll, Theodor (1932). Danmarks Præstehistorie 1884–1911 (PDF). 2. København: Dansk Genealogisk Institut. s. 97–98. OCLC 551823260. Arkivert fra originalen (PDF) 9. mars 2017. 
  4. ^ Dahl, Árni (2002). «Ævisøgur». Løgtingið 150 – Hátíðarrit (PDF) (færøysk). 2. Tórshavn: Løgtingið. s. 278. ISBN 978-99918-966-5-6. Arkivert (PDF) fra originalen 4. januar 2014.