Jean-Jacques Servan-Schreiber
| Jean-Jacques Servan-Schreiber | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Servan-Schreiber i 1968 | |||
| Født | 13. feb. 1924[1][2][3][4] Paris | ||
| Død | 7. nov. 2006[1][5][2][3] (82 år) Fécamp | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, politiker, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | École polytechnique Lycée Janson-de-Sailly | ||
| Ektefelle | Madeleine Chapsal (1947–1960) | ||
| Partner(e) | Françoise Giroud | ||
| Far | Émile Servan-Schreiber | ||
| Søsken | Jean-Louis Servan-Schreiber Christiane Collange Brigitte Gros Bernadette Servan-Schreiber | ||
| Barn | Édouard Servan-Schreiber David Servan-Schreiber Franklin Servan-Schreiber Émile Servan-Schreiber | ||
| Parti | Parti radical Parti républicain, radical et radical-socialiste Union pour la démocratie française | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Veulettes-sur-Mer | ||
| Signatur | |||
.png) | |||
Jean-Jacques Servan-Schreiber (født 13. februar 1924, død 7. november 2006) var en fransk journalist og politiker. Han ble ofte bare benevnt JJSS.
Servan-Schreiber ble allerede i 1948 som nyutdannet ingeniør fascinert av journalistikk og skribentvirksomhet, og han ble hentet inn på den relativt nyetablerte Le Monde som redaktør av utenlandsstoffet.
Han så tidlig behovet for avkolonisering av den tredje verden og skrev flittig om dette.[trenger referanse] På den bakgrunn kom han i kontakt med den venstreorienterte politiker Pierre Mendès-France som han kom til å støtte i dennes kamp for å komme til regjeringsmakten.[trenger referanse] Til dette formålet etablerte JJSS Frankrikes første nyhetsukemagasin, Le Express modellert over det amerikanske Time Magazine.[trenger referanse]
På L'Express skulle en rekke store franske skribenter komme til å boltre seg, herunder Jean-Paul Sartre og Albert Camus, og under president Charles de Gaulle var bladet det viktigste organ for opposisjonen.[trenger referanse]
Da de Gaulle trådte tilbake, gikk JJSS inn i egentlig politikk, hvor han ble leder av Parti radical. Han oppnådde å bli reformminister under Valéry Giscard d'Estaing, men trakk seg etter bare to uker i posten på grunn av uenigheter med statsminister Jacques Chirac.[trenger referanse]
I 1977 solgte han L'Express for å vie seg til politikk, men han manglet nå magasinet som talerør, og da han stilte som kandidat til det første direkte valg til Europaparlamentet i 1979 ble det en fiasko som fikk JJSS til å trekke seg fra politikk.[trenger referanse] I stedet skrev han en bok om Japans suksess med bruk av informasjonsteknologi, og han bodde i en overgangsperiode i USA, hvor han arbeidet ved Carnegie Mellon Universitys internasjonale relasjoner.[trenger referanse] Sine siste år brukte han på å skrive bøker, blant andet en selvbiografi.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Jean Bothorel, Celui qui voulait tout changer, Les années JJSS (The Man Who Wanted to Change It All: The JJSS Years), Paris, Robert Laffont, 2005.
- Madeleine Chapsal, L'homme de ma vie, Paris, Fayard, 2004
- Jean-Jacques Servan-Schreiber, Passions, Paris, Fixot, 1991
- Jean-Jacques Servan-Schreiber, Les fossoyeurs (The Gravediggers), Paris, Fixot, 1993
- Alain Rustenholz and Sandrine Treiner, La Saga Servan-Schreiber, Paris, Seuil, 1993
- Serge Siritsky and Françoise Roth, Le roman de L'Express (The Romance of L'Express), Paris, Julian, 1979
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000006168, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 10954[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=jean+jacques;n=servan+schreiber[Hentet fra Wikidata]
- ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 8821[Hentet fra Wikidata]