James Fisk
| James Fisk | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1. apr. 1835[1][2] Bennington | ||
| Død | 6. jan. 1872 (36 år) New York | ||
| Beskjeftigelse | Aksjemegler | ||
| Partner(e) | Helen Josephine Mansfield | ||
| Far | James Fisk, Sr.[3] | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
James Fisk jr. (1835–1872), også kjent som «Big Jim», «Diamond Jim» og «Jubilee Jim», var en amerikansk spekulant, aksjemegler, finansmann og bedriftsleder.
Selv om Fisk hadde en høy stjerne blant arbeiderklassen i New York og arbeiderne ved Erie Railroad – der han de siste årene av sitt liv satt i direktørstolen – fikk han et slett omdømme blant annet på grunn av sin rolle i Black Friday-krakket den 24. september 1869, hvor han og hans partner Jay Gould ble venn med den intetanende president Ulysses S. Grant i et forsøk på å bruke presidentens gode navn i et opplegg for å få kontrollen med gullmarkedet i New York. Den 7. januar 1872 ble Fisk skutt og drept i New York.[4]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Da James Fisk var femten år gammel, i 1850, rømte han hjemmefra og sluttet seg til det omreisende sirkuset Van Ambergs Mammoth Circus & Menagerie. Senere ble han kelner på et hotell, og deretter gikk i sin fars fotspor og ble omreisende kramkar. Han overførte det han hadde lært på sirkuset til sitt nye yrke og fikk farens virksomhet til å vokse. Deretter ble han selger for Jordan Marsh, et manufakturvarefirma i Boston.[trenger referanse]
Kjøp og salg, «Robber Baron»
[rediger | rediger kilde]Han var en fiasko som selger, så han ble sendt til Washington D.C. i stedet i 1861 for å selge tekstiler til myndighetene. Gjennom sin kloke omgang med kontrakter for hæren under Den amerikanske borgerkrig, og, ifølge noen, smugling av bomull fra Sørstatene (som han benyttet seg av sin fars kontakter til), samlet han på seg en betydelig formue, som han snart tapte igjen ved dristige spekulasjoner.[trenger referanse]
Ved slutten av krigen vant han seg en formue ved ved at han fikk vite om avslutningen av beleiringen av Petersburg (1865) som garanterte Konføderasjonens uavvendelige nederlag; han sendte en agent med rask båt til London og shortet så mange konføderasjonsobligasjoner som bare mulig før nyheten nådde dit.[5]
I 1864 var han blitt vekselerer i New York; han ble ansatt av «røverbaronen» Daniel Drew som innkjøper. Han hjalp Drew i kampen mot Cornelius Vanderbilt om kontrollen over Erie Railroad, noe som førte til at Fisk og Jay Gould ble medlemmer av styret for Erie-jernbanen. Et godt planlagt aksjeraid ga deretter Fisk og Gould kontroll over jernbanen. Samarbeidet med Gould fortsatte til hans død.
De førte økonomisk triksing og miksing og til det ytterste, blant annet med en åpen allianse med den demokratiske «boss» William M. Tweed fra Tammany Hall, bestikkelser av hele hele lovgivende forsamlinger, kjøp av dommere (alt dette var til en viss grad utbredt forretningspraksis på den tid). Deres forsøk på å presse gullmarkedet, og da også fikk med seg presideny Ulysses Grants svoger på satsingen,,[6] kulminerte imidlertid i den skjebnesvangre Black Friday-krisen som ble utløst den 24. september 1869.
Selv om mange investorer ble ruinert, slapp Fisk og Gould fra det uten straff og uten vesentlige økonomiske tap.
Forviklinger på det personlige plan
[rediger | rediger kilde]Fisk hadde giftet seg med Lucy Moore i 1854. Han var da 19 år, hun 15 år. Lucy var et foreldreløst barn oppvokst hos en onkel fra Springfield i Massachusetts. Hun så mellom fingrene med Fisks mange affærer og bodde sammen med en venninne, noe som kunne tolkes i retning av at hun var lesbisk.[7] De forble nærtstående hverandre, og Fisk besøkte henne i Boston med noen ukers mellomrom og tilbrakte somre og ferier med henne.
I New York hadde Fisk et forhold til Josie Mansfield, en «show-girl» og, ifølge mange kilder, en prostituert. Fisk huset Josie i en leilighet noen få skritt fra Erie Railroads-hovedkvarter på West 23rd Street og fikk bygget en overbygd passasje som koblet bakdøren til hovedkvarteret til hennes hus. Fisks forhold til Josie Mansfield var en skandale i New Yorks selskapsliv.
Josie endte opp med å bli forelsket i Fisks forretningsforbindelse Edward S. Stokes, en mann kjent for sitt kjekke utseende. Stokes forlot sin kone og familie til fordel for Josie, og Josie Mansfield forlot Fisk. I et forsøk på å skaffe penger, prøvde Mansfield og Stokes å utpresse Fisk for penger ved å true med å publisere brev fra Fisk til Mansfield som skulle bevise Fisks juridiske feiltrinn. En juridisk kamp og PR-kamp fulgte, men Fisk nektet å betale Mansfield noe som helst.
Drapet, straffen
[rediger | rediger kilde]Stadig mer frustrert og på randen av konkurs skjøt og drepte Stokes James Fisk på Grand Central Hotel i New York den 6. januar 1872. Han døde dagen etter av skuddskadene, etter å ha navngitt Edward S. Stokes som sin banemann i sin dying declaration. Han var da 36 år gammel.
James Fisks kropp ble lagt ut for offentlig visning i New Yorks Grand Opera House, som han hadde eid. Rundt tjue tusen mennesker kom inn der for å vise sin respekt, med fem ganger så mange flere ventende forgreves i gatene for å få komme inn. Alle de 39 brevene Fisk hadde skrevet til Josie Mansfield ble publisert i New York Herald en uke etter hans død. Brevene var vanlig kommunikasjon mellom en mann og den kvinne han elsker.[8]
James Fisk er gravlagt på Prospect Hill Cemetery i Brattleboro i Vermont.
Edward Stokes kjempet imot i rettsapparatet, med blant annet kreative nødvergeforklaringer og klander av den angivelig slette medisinske pleie som den egentlige dødsårsak; drapssaken på prøvet i tre rettsrunder. Den første rettssaken hvor han ble siktet for førstegradsdrap endte i en jury som ikke kom til enighet, og rykter om at jurymedlemmer var blitt bestukket. Den andre rettsaken fant ham skyldig i førstegradsdrap, og han ble dømt til døden - den dommen ble opphevet ved anke. Det endte etter tredje rettsrunde til slutt opp med at Stokes sonet fire år av en seksårs fenglselsstraff i Sing Sing Penitentiary.[8]
Ettermæle, arvemyte
[rediger | rediger kilde]«Big Jim» Fisk ble utskjelt i de finere kretser for sine umoralske og eksentriske metoder, av datidens lærde menn for sine forretningsmetoder, men han ble elsket og savnet av arbeiderne i New York og på Erie-jernbanen. Under rettssaken til Stokes ble hans raske støtte til ofrene for Great Chicago Fire (1871) ihukommet i en sang «Jim Fisk (He Never Went Back on the Poor).»
Etter Fisks død begynte det å gå rykter i storhertugdømmet Finland om at han hadde overført en del av sin enorme arv til «slektninger bosatt i Finland». Disse ryktene antas å ha sin opprinnelse i byen Borgå, hvor lokalavisen, Borgåbladet, publiserte en reportasje i juni 1872.[9] Ryktet spredte seg raskt til Helsingfors, hovedstaden i storhertugdømmet Finland på den tiden, og deretter til Åbo, og nådde disse byene gjennom aviser i juli 1872.
Flere personer i Finland trodde de var James Fisks arvinger og begynte å kreve en del av arven. Forsøkene var tilsynelatende mislykkede og historien om arven bleknet gradvis. Imidlertid dukket det opp igjen på begynnelsen av 1900-tallet da en familie i Suodenniemi hyret en agent for å innhente den antatte arven.
Arvehistorien regnes nå som en av periodens mange arvemyter. Fisk er ikke kjent for å ha hatt noen nære slektninger i Finland.[10][11]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Adams, C.F.; Adams, Henry (1871). Chapters of Erie
- Ackerman, Kenneth D. (1988). The Gold Ring: Jim Fisk, Gould, and Black Friday, 1869. New York: Dodd, Mead & Co. ISBN 0396090656.
- Renehan, Edward J. (2005). The Dark Genius Of Wall Street: The Misunderstood Life of Jay Gould, King of the Robber Barons. New York: BasicBooks. ISBN 0465068855.
- Swanberg, W. A. (1959). Jim Fisk: The Career of an Improbable Rascal. New York: Scribner.
- Lorenz Brentano: Der Prinz von Erie 1872, Gartenlaube, hefte 8, s, 124–126
- H. W. Brands: The Murder of Jim Fisk for the Love of Josie Mansfield. American Portrait Series, 2011, ISBN 978-0-307-74325-1.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 343, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som James Fisk (financier), SNAC Ark-ID w6km0rf7, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Geni.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ «James Fisk murdered» (PDF). New York Times. 7. januar 1872. «The Murderer Promptly Arrested on the Spot.»
- ^ "Jubilee Jim Fisk and the great Civil War score: In 1865, a failed stockbroker tries to pull off one of the boldest financial schemes in American history: the original big short", David K. Thomson
- ^ Allan Peskin: Garfield. A Biography. Nyutgave av førsteutgaven av 1978. Kent State University Press, Kent, Ohio 1999, ISBN 0-87338-210-2, s. 310. (books.google.de)
- ^ Renehan, Edward J (2005). The Dark Genius of Wall Street: The Misunderstood Life of Jay Gould, King of the Robber Barons. Basic Books.
- ^ a b Wilhelm, Robert (5. juni 2010). «Jubilee Jim». Murder by Gaslight. Besøkt 21. mai 2014.
- ^ «29.6.1872 Borgåbladet no 26, s. 1».
- ^ Kero, Reino. James Fiskin perintötarinoiden tausta. Turku: Turun yliopisto, 1971, s. 147-162.
- ^ «"Diamond Jim" Fisk». 27. april 2022.