Cornelius Vanderbilt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Cornelius Vanderbilt
Cornelius Vanderbilt Daguerrotype2.jpg
Født27. mai 1794
Staten Island
Død4. januar 1877 (82 år)
Manhattan
Ektefelle Frank Armstrong Crawford Vanderbilt
Barn William Henry Vanderbilt
Beskjeftigelse Gründer
Nasjonalitet USA
Utmerkelser Kongressens gullmedalje, National Book Award for Nonfiction
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Cornelius Vanderbilt (født 27. mai 1794Staten Island i staten New York, død 4. januar 1877 i New York City), også kjent som Commodore Vanderbilt, var en skipsreder og entreprenør som bygget opp en stor formue på dampskiptrafikk i USA og mellom USA og Europa. Han utviklet også jernbanen i USA. Man kalte ham «jernbanekongen» (Railroad King eller Railroad Tycoon), foruten det ærefulle Commodore. På den annen side fikk Vanderbilt ry for hensynsløshet i forretninger og ble senere benyttet som kroneksempelet på en «røverbaron» (robber baron).[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Cornelius Vanderbilt kom til verden som det fjerde barn og andre sønn til Cornelius og Phebe Vanderbilt (neé Hand). Navnet Vanderbilt stammer fra en forfader til Cornelius som emigrerte til Nord-Amertika i 1650 og kom fra en liten landsby ved navn De Bilt utenfor Utrecht i Nederlandene. Denne brgynte å omtale seg van der Bilt dom betyr fra De Bilt. Med årene begynte man i familien å samskrive dette til Vanderbilt.

Vanderbilt sluttet på skolen som 11-åring. I en alder av 16 år kjøpte han seg en eiilbpt, med tilskudd fra foreldrene. Men den begynte han å ferje folk over fra øya Staten Island til New York. Snart hadde han bygd opp en liten flåte med båter for dette formål. Under krigen av 1812 forsynte han enkelte United States Army-fort nær New Yorks havn med matvarer.

Som tyveåring giftet han seg med sin kusine Sophia Johnson. Paret flyttet inn til New York.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Cornelius Vanderbilt begynte som styrmann på en av Thomas Gibbons dampbåter, i en tid da Robert Fulton hadde fått tildelt monopol på all dampbåttrafikk i 30 år av staten New York. Gibbon og Vanderbilt utfordret monopolet og startet i 1817 dampbåttrafikk med lavere priser enn monopolratene. Tilbudet ble meget populært og i 1824 slo høyesterett fast at det skulle være fri konkurranse på området. Fulton klarte ikke omstillingen til den nye konkurransesituasjonen, og gikk konkurs. Gibbons og Vanderbilt fortsatte med store overskudd, og Vanderbilt startet etter hvert sitt eget firma.

Vanderbilt etablerte i 1830-årene dampbåtruter over hele det nordøstre USA med stor suksess, gjennom lavere priser og rask fremkomst. Dette gjorde at han kunne utvide stadig mer. Han presset prisene nedover og tjente store penger. Utover på 1800-tallet startet også dampskipstrafikken mellom USA og Europa, og Vanderbilt etablerte seg med rimeligere billetter og raskere overfart enn konkurrentene. Skipet «Vanderbilt» satte fartsrekord fra New York City til Liverpool, et skip det hadde kostet 600 000 USD å bygge. Dette var da det største dampskipet som var bygget i verden. Vanderbilt var også den første til å bygge skip i jern istedenfor tre.

I 1860-årene fikk han øynene opp for jernbaneindustrien og innså at det var her det største vekstpotensialet var. I stedet for å starte opp sitt eget jernbaneselskap kjøpte han opp eksisterende. I tur og orden skaffet han seg kontroll over mindre jernbaneselskaper og fusjonerte alle jernbanene sine i New York Central & Hudson River Railroad (NYC&HR). Han forsøkte å kjøpe opp Erie Railroad i 1867, men ble stoppet av de andre eierne Jay Gould, Jim Fisk og Daniel Drew. Han fortsatte å kjøpe opp jernbaneselskaper inntil han hadde en sammenhengende linje fra New York til Chicago. På dette tidspunktet var hans jernbaneimperium USAs mest omfattende.

Ved sin bortgang hadde Cornelius Vanderbilt bygget opp en formue på 100 millioner USD, og var USAs rikeste mann.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hal Bridges. The Robber Baron Concept In American History. s. 1–13, hier S. 1.