Dying declaration
Dying declaration (engelsk, «døende erklæring») er et konsept i common law som innebærer at det i retten tillates vitneførsel om en døende persons siste ord, til tross for at slikt bevis ellers ville blitt avskåret på grunn av prinsippet om bevisumiddelbarhet (gjerne kalt hearsay).
Rasjonalet bak konseptet er at en person som er døende, eller som forventer at døden er nært forestående, vil ha mindre incentiv til fabrikere et vitnesbyrd, og at vitneførsel om dette dermed har en viss pålitelighet.
Konseptet har historie tilbake til middelalderske engelske domstoler, som benyttet seg av prinsippet Nemo moriturus praesumitur mentiri – «ingen på dødens rand skal antas å lyve».[1] En hendelse der en døende erklæring ble tillatt som bevis er funnet i en sak fra 1202.[2]