James Barry Munnik Hertzog
| James Barry Munnik Hertzog | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. april 1866[1][2] Wellington i Sør-Afrika | ||
| Død | 21. november 1942[1][2] (76 år) Pretoria | ||
| Barn | Albert Hertzog | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Amsterdam, Universitetet i Stellenbosch | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militær | ||
| Parti | South African Party | ||
| Nasjonalitet | Sør-Afrika | ||
James Barry Munnik Hertzog (født 3. april 1866 nær Wellington i Kappkolonien, død 21. november 1942 i Pretoria Unionen Sør-Afrika) var en boergeneral og statsminister i Sør-Afrika fra 1924 til 1939. Han oppmuntret til utvikling av afrikander–kulturen, fast bestemt på å beskytte afrikanderne fra britisk innflytelse.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Jurist[rediger | rediger kilde]
Hertzog fikk sin jusgrad fra Victoria College i Stellenbosch i Kappkolonien og Universitetet i Amsterdam. Han hadde en juridisk praksis i Pretoria fra 1892 til 1895 da han ble utnevnt til Oranjefristatens høyesterett.
Militær[rediger | rediger kilde]
Under boerkrigen mellom 1899 og 1902 ble han general og ble nestkommanderende i de militære styrkene til Oranjefristaten. Til tross for noen militære tilbakeslag, ble han kjent som en modig og ressursfull leder av geriljastyrkene som fortsatte å kjempe mot britene. Til slutt, etter å ha blitt overbevist om meningsløsheten i ytterligere blodbad, signerte han i mai 1902 Vereenigingavtalen.
Politiker[rediger | rediger kilde]
Hertzog kastet seg ut i politikken som hovedorganisator av Orangia Unie Party. Orange River Colony fikk i 1907 selvstyre, og Hertzog sluttet seg til kabinettet som statsadvokat og utdanningsdirektør. Hans insistering på at nederlandsk samt engelsk skulle undervises i skolene møtte bitter motstand. Han ble utnevnt til justisminister i den nye nasjonen som ble dannet 31. mai 1910 kalt Unionen Sør-Afrika. Han fortsatte i embetet til 1912. Hans antagonisme mot imperialismen og mot statsminister Botha førte til ministerkrise. I 1913 ledet han utmeldelsen til de gamle boerne og den antiimperialistiske seksjonen fra South African Party.
Ved utbruddet av det sørafrikanske opprøret i 1914, holdt han seg nøytral og motsatte seg ingen av partene. I årene etter krigen, ledet han opposisjonen mot Jan Smuts.
Statsminister: I valget i 1924 beseiret hans Nasjonalistparti og overtok regjeringsansvaret. Nasjonalistpartiet og South African Party fusjonerte i 1934 til United Party.
Hertzog var republikaner som talte sterkt for at Sør–Afrika skulle bli fra det britiske imperiet. Hans regjering godtok i 1931 Westminsterstatuttet, og etter at kong Edward VIII abdiserte som konge av Storbritannia (og dermed konge av Sør–Afrika), insisterte Hertzog på at Sør-Afrikas parlament skulle «godkjenne» denne avgjørelsen ved avstemning.
4. september 1939 nektet flertallet i United Party å akseptere Hertzogs standpunkt av nøytralitet i andre verdenskrig og avsatte ham til fordel for Smuts.
Referanser[rediger | rediger kilde]
| |||||||||||
|
