Irénée Hausherr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Irénée Hausherr
Født7. juni 1891[1][2]
Eguisheim
Død5. desember 1978[3] (87 år)
Colmar
Beskjeftigelse Teolog, katolsk prest
Nasjonalitet Frankrike
InstitusjonerDet pavelige orientalske institutt

Irénée Hausherr SJ (født 7. juni 1891 i Eguisheim i Alsace i Frankrike; død 5. desember 1978 i Colmar) var en fransk jesuitt og professor for patristikk og østkirkelig spiritualitet ved Det pavelige orientalske institutt.

Irénée Hausherr gikk på den apostolske skole i belgiske Thieu og inntrådte i 1909 i jesuittordenen. Under første verdenskrig studerte Hausherr katolsk teologi i Gemert (Nederland), Enghien (Belgia) og Paris. Hausherr studerte også språkene tysk og engelsk, gresk, syrisk, armensk, arabisk, russisk og andre slaviske språk.

Han ble presteviet 15. juli 1923. Etter studier i filologi og teologi underviste han fra 1927 ved Det pavelige orientalske institutt i Roma. I 1934 ble han progessor for kristen spiritualiet, og senere også professor for patristikk.

Pater Hausherr anses som grunnlegger av den vitenskapelige disiplin som granske fundamentene for østlig spiritualitet. Hans etterfølger, pater Tomáš Špidlík, videreutviklet denne vitenskapsdisiplin.

Hausherr offentliggjorde mange vitenskapelige arbeider.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Irénée Hausherr: Saint Théodore Studite: l'homme et l'ascète (d'après ses catéchèses), i: Orientalia Christiana, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1926
  • Georg Hofmann, Guillaume de Jerphanion, Irénée Hausherr, Maurice de La Taille, Mauricio Gordillo, Mĕshīḣāzĕkhā, Nicolas Baumgarten, Franz Zorell: Le calice d'Antioche: les théories du dr. Eisen et la date probable du calice, in: Ausgabe 32, Band 2 von De Oriente: documenta, studia et libri, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1927
  • Irénée Hausherr, Joseph C. Panjikaran, Bohumil Spáčil, Iwan von Kologriwof: Christianity in Malabar: with special reference to the St. Thomas Christians of the Syro-Malabar rite, in: Ausgabe 26, Band 1 von De Oriente: documenta, studia et libri, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1928
  • Irénée Hausherr, Nicétas Pectoratus, Gabriel Horn: Un grand mystique byzantin: vie de Syméon le Nouveau Théologien (949-1022), in: Orientalia Christiana, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1928
  • Irénée Hausherr, Georg Hofmann, Alexandre Deubner: Evêques russes en exil: douze ans d'épreuves (1918-1930), in: Orientalia Christiana, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1931
  • Irénée Hausherr: De doctrina spirituali Christianorum Orientalium, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1933
  • Irénée Hausherr, Cipriano Vagaggini, Wilhelm de Vries: Maria nelle opere di Origene, in: Orientalia Christiana analecta, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1947
  • Irénée Hausherr, Mauricio Gordillo, Michael Lacko, Nicolò Rossi: Rom und der Athos: Briefwechsel zwischen dem Missionar auf dem Athos Nikolaus Rossi und der Kongregation de Propaganda Fide, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1954
  • Irénée Hausherr, Tomáš Špidlík, Wilhelm de Vries: Joseph de Volokolamsk: un chapitre de la spiritualité russe, in: Orientalia Christiana analecta, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1956
  • Heinrich Husmann (Hrsg.), Irénée Hausherr, Giulio Antonio Santori, John Krajcar: Die Melodien des chaldäischen Breviers Commune, nach den Traditionen Vorderasiens und der Malabarküste, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1967
  • Heinrich Husmann (Hrsg.), Giulio Antonio Santori, Irénée Hausherr, John Krajcar: Cardinal Giulio Antonio Santoro and the Christian East: Santoro's audiences and consistorial acts, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1967
  • Irénée Hausherr, Josef Frickel: Études de spiritualité orientale, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1968
  • Irénée Hausherr: Leben aus dem Gebet, O. Müller 1969
  • Irénée Hausherr: Carità e vita christiana, Pontificium Institutum Orientalium Studiorum 1970

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 6. mai 2014
  2. ^ Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12244987z
  3. ^ Autorités BnF, 25. apr. 2017

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]