Hun Sen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hun Sen
Hun Sen.jpg
Født5. august 1952 (66 år)
Kampong Cham
Ektefelle Bun Rany
Far Hun Neang
Beskjeftigelse Diplomat, politiker
Parti CPP
Nasjonalitet Kambodsja
Utmerkelser José Marti-ordenen, Konfucius' fredspris (2017), Gold Medal of the Nation (2008)
Kambodsjas statsminister
30. november 1998
Signatur
Hun Sens signatur

Hun Sen, opprinnelig Hun Bunal (født 5. august 1952 etter egne opplysninger[1], men en annen dato verserer også[2], i Peam Koh Sna i Kampong Cham), er en kambodsjansk politiker. Han er landets statsminister siden 1998 og var også statsminister 1985–1993. I periodene 1979-1986 og 1987-1990 var han også utenriksminister. Tittelen «Sâmdech» ble knyttet til hans navn hans i 1993 av kong Norodom Sihanouk, men dette er kun en ærestittel og gir ham ikke flere privilegier eller ytterligere makt.

Han er en av lederne i Det kambodsjanske folkepartiet (CPP), som er et kommunistisk-sosialistisk parti som har styrt Kambodsja i flere omganger siden den vietnamesiske okkupasjonen 1979–1989. Det har hatt makten siden Kambodsja gjenopprettet flerpartidemokratiet i 1993.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun Sen ble født som det tredje av seks barn i en bondefamilie. Faren, Hun Neang, var residerende munk i en lokal wat i Kampong Cham-provinsen før han la av seg munkedrakten for å gå inn i den franske motstandsbevegelse, og gifte seg med Hun Sens mor, Dee Yon, i 1940-årene. Hun Neangs besteforeldre på farssiden var velstående kinesisk-kambodsjanske godseiere av teochew-kinesisk bakgrunn.[3][4] Hun Neang arvet noe av dette, blant annet landarealer, og kunne leve et relativt komfortabelt liv inntil en kidnapping tvang familien til å selge mye av det de eide.[5]

Da han var 13 år dro Hun Sen hjemmefra for å bli elev ved en buddhistisk klosterskole i Phnom Penh.

Røde Khmer[rediger | rediger kilde]

Da prins Sihanouk ii mars 1970 ble styrtet av Lon Nol, sluttet han seg til Røde Khmers gerilja ute på landsbygden. Under den kambodsjanske borgerkrig ble han såret fem ganger. Under stridene som førte til Phnom Penhs fall i april 1975 tapte han et øye. Røde Khmer hadde makten i fire år. Hung Sen deserterte fra bevegelsen i 1979, kort før den vietnamesiske invasjonen.

Etter Røde Khmer-tiden[rediger | rediger kilde]

Etter at Vietnam etablerte en lydregjering med støtte av mange eksilkambodsjanere ble Hun Sen utenriksminister i Heng Samrins regjering. I 1985 overtok han posten som regjeringssjef. Etter det første demokratiske valget i 1993 tapte han makten til antikommunistiske NRP.

I 1998 kunne han igjen inntre som statsminister idet kommunistene hadde vunnet tilbake en stor del av sn støtte. I parlamentsvalget i 2003 øket han ytterligere sin støtte. Han har ført en provietnamesisk politikk og har fra atskillige hold blitt beskyldt for sin autoritære lederstil og den utbredte korrupsjonen i landet.[trenger referanse]

Den 30. juli 2018 utnevnte Hun Sen sin nest eldste sønn, Hun Manet, til høyere militære verv som en forberedelse til at han skulle kunne inntre som statsminister når far dør eller trekker seg tilbake.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Samdech Hun Sen". Cnv.org.kh. Lest 23. november 2013.
  2. ^ den 4. april 1951 i følge oppslagsordet "Hun Sen" i Britannica.com. Lest 23. november 2013.
  3. ^ Forest (2008), p. 178 "Sino-khmer originaire du district de Krauch Chmar 140, Hun Sèn descend par ses grands-parents paternels d'une famille de propriétaires terriens qui paraît correspondre au stéréotype du Chinois - téochiew ? - implanté en zone rurale, c'est-à-dire aisée mais sans pouvoir administratif. Par sa mère, il descendrait inversement d'une tête de réseau....."
  4. ^ Time, Volume 136 (1990), p. 329 Beijing has not softened its hostility toward Hun Sen, but there are subtle signs that China may yet shift its position. Some officials now mention that Hun Sen's grandfather was Chinese, seeming to hint at the possibility of a new....
  5. ^ Harish C. Mehta (1999), p. 15-6

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Markus Karbaum: Kambodscha unter Hun Sen. Informelle Institutionen, Politische Kultur und Herrschaftslegitimität. LIT, Münster 2008, ISBN 978-3-8258-1645-2.
  • Harish C. Metha, Julie B. Mehta: Strongman: The Extraordninary Life of Hun Sen. Marshall Cavendisch, Singapur 2013, ISBN 978-981436-129-3.
  • Sebastian Strangio: Hun Sen’s Cambodia. Yale University, New Haven 2014, ISBN 978-0-300-19072-4.