Hugo av Vermandois
| Hugo av Vermandois | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1057[1] | ||
| Død | 18. okt. 1101 Tarsus | ||
| Beskjeftigelse | Korsfarer | ||
| Ektefelle | Adelaide, Countess of Vermandois (1080–) (kildekvalitet: cirka)[2][3] | ||
| Far | Henrik I av Frankrike[2][1] | ||
| Mor | Anna av Kyiv[2][4][5] | ||
| Søsken | Filip I av Frankrike[2] | ||
| Barn | 6 oppføringer
Elizabeth av Vermandois[2]
Raoul I, greve av Vermandois Simon de Vermandois Mathilde de Vermandois Constance de Vermandois Agnes de Vermandois[6] | ||
Hugo av Vermandois (født 1057, død 18. oktober 1101),[7][8] kalt for «den store» (latin: Hugo Magnus) var den yngste sønnen til kong Henrik I av Frankrike og Anna av Kiev, og var den yngre broren av kong Filip I.[9] Han var greve av Vermandois i retten til sin hustru (jure uxoris). Hans tilnavn var Magnus, men det er antagelig en dårlig oversettelse til fra det franske tilnavnet le Maisné i betydningen «den yngre», en referanse til Hugo som den yngste broren av Frankrikes konge.[10]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Tidlig i 1096 begynte Hugo og Filip å diskutere det første korstoget etter at nyheter om konsilet i Clermont nådde dem i Paris. Selv om Filip ikke kunne delta, siden han var bannlyst, skal Hugo ha blitt valgt å slutte seg til korstoget etter et måneformørkelse den 11. februar 1096.
Den sommeren dro Hughs hær fra Frankrike med kurs for Italia hvor de skulle krysse Adriaterhavet inn i territoriet til Østromerriket, i motsetning til de fleste andre korsfarerhærene som reiste over land. På veien sluttet mange av soldatene ledet av Emicho seg til Hugos hær etter at Emicho ble beseiret av ungarere viss land han hadde plyndret. Hugo krysset Adriaterhavet fra Bari i det sørlige Italia, men mange av skipene hans ble ødelagt i en storm utenfor den bysantinske havnen Dyrrhachium.
Hugo og de fleste i hæren hans ble reddet og eskortert til Konstantinopel hvor de kom frem i november 1096. Før han kom frem, sendte Hugo et arrogant, fornærmende brev til den bysantinske keiseren Alexios I Komnenos som ifølge keiserens datter, Anna Komnena, krevde at Alexios skulle møte ham:
Vit, o konge, at jeg er kongenes konge, og overlegen dem alle som er under himmelen. Du har nå tillatelse til å hilse meg når jeg ankommer og motta meg med storhet slik det passer min edelhet.[11]
Alexios var allerede på vakt ovenfor arméene som skulle til å komme frem etter at den ustyrlige mobben ledet av Peter Eremitten hadde passert gjennom tidligere det året. Alexios holdt Hugo i et kloster til han sverget å være hans vasall.
Etter at korsfarerne lyktes i å komme frem gjennom seldsjukkenes territorium og erobret Antiokia i 1098, ble Hugo sendt tilbake til Konstantinopel for å be om forsterkninger fra Alexios. Alexios var ikke interessert i dette, og Hugo dro tilbake til Frankrike i stedet for å dra tilbake til Antiokia og hjelpe til med å planlegge beleiringen av Jerusalem. Der ble han avskydd for ikke å ha fullført sitt løfte som korsfarer om å fullføre pilegrimsreisen til Jerusalem, og pave Paschalis II truet med å bannlyse ham. Han sluttet seg da til det mindre korstoget i 1101, men ble såret i et slag mot tyrkiske muslimer, ledet av Kilij Arslan I, i september og døde av sine skader i oktober i Tarsus.
Familie og barn
[rediger | rediger kilde]Hugo giftet seg med Adele av Vermandois, datteren til Herbert IV av Vermandois og Adele av Valois. De hadde ni barn:
- Grev Raoul I av Vermandois
- Henrik, leder av Chaumont-en-Vexin, (død 1130).
- Simon, biskop av Noyon
- Elisabeth de Vermandois, gift med
- Matilde de Vermandois, gift med Raoul I av Beaugency
- Constance de Vermandois, gift med Godefroy de la Ferte-Gaucher
- Agnes de Vermandois, gift med markgreve Boniface del Vasto. Mor til Adelaide del Vasto.
- Beatrix de Vermandois, gift med Hugo III av Gournay-en-Bray
- Emma de Vermandois
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b ESBE / Gugo ili Gugon Velikij, graf vermanduaskij[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10318.htm#i103173, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ ESBE / Anna Jaroslavna[Hentet fra Wikidata]
- ^ RBS / Anna Jaroslavna[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Guibert av Nogent (1996): Dei gesta per Francos 7.23, R.B.C. Huygens red., CC CM 127A Turnhout, s. 313.
- ^ Fulcheri Carnotensis (1913): Historia Hierosolymitana, Liber II, XVI, 7, H. Hagenmeyer red., Heidelberg, s. 433n.
- ^ Peters, Edward, red. (1971): The First Crusade. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. ISBN 0812210174, s. 35.
- ^ Rosalind Hill sporer feilen til det anonyme verket Gesta Francorum, og forklarer det som en forveksling med det gammelfranske «maisné» (yngre bror), jf. Hill, Rosalind; Mynors, R.A.B., red. (1962): Gesta Francorum et aliorum Hierosolimitanorum, London, s. xi-xii
- ^ chapter VII Alexiaden
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bury, J.B., red. (1926): The Cambridge Medieval History, Volume V: Contest of Empire and Papacy. Cambridge at the University Press.
- Brown, Reginald Allen (1984): The Normans. The Boydell Press.
- Peters, Edward, red. (1971): The First Crusade. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. ISBN 0812210174.
- Riley-Smith, Jonathan (1997): The First Crusaders, 1095-1131. Cambridge University Press.