Honorius I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Honorius I
Pope Honorius I - Apse mosaic - Sant'Agnese fuori le mura - Rome 2016.jpg
Pave Honorius (, mosaill i kirken Sant Agnese fueri le mura i Roma.
Fødtca. 585
Campania
Død12. oktober 638
Roma
Far Petronius
Beskjeftigelse Geistlig, katolsk prest
Nasjonalitet Østromerriket

Honorius I (født i Campania, død 12. oktober 638) var pave fra 27. oktober 625 til sin død. Han ble posthumt fordømt for angivelig vranglære, skjønt noen mente at det klanderverdige snarere var en ettergivenhet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ifølge Liber Pontificalis kom Honorius fra Campania sør for Roma og var sønn av konsul Petronius.

Pave[rediger | rediger kilde]

Han ble valgt til pave to dager etter at forgjengeren pave Bonifatius V døde.

Honorius I ble valgt til pave den 12. oktober 625 og konsekrert den 27. oktober. Han arbeidet for å fullføre pave Gregor den stores verk på mange områder. Han var meget opptatt av kristendommens fortsatte spredning på De britiske øyer. Han gjenopptok misjonen av sakserne, som pave Gregor hadde påbegynt men som var gått i stå. Han virket også for å gjenføre de arianske langobarderne til kirken.

Han var dessuten tilsynelatende klar over den nye trosbevegelse islam som såvidt var begynt å utbre seg.[1]

Han uttalte seg til fordel for keiser Heraklius’ forsøk på å gjenforene monofysittene med kirken. Her var en av tilnærmingene for å oppnå dette målet den såkalte monoteletiske skoleretning, som gikk ut på at det i Kristus finnes bare én vilje og én virkemåte.

Denne setning ble senere forkastet på det sjette økumeniske konsil, i Konstantinopel i 680. Det var da at man erklærte den avdøde Honorius for vranglære. Her kan det vel historisk heller sies at Honorius ikke hadde gått god for monoteletismen. Snarere hadde han opptrådt som realpolitiker. Han hadde støttet patriark Sergios I av Konstantinopel i at det i Kristus bare var virket én viljens kraft (θέλημα,voluntas), men hvorvidt denne ytret seg i to viljesmåter (ἐνέργειαι, operationes), oppfattet han som unødvendig spissfindig og ikke noe som burde være materiale for kirkelig læredefinisjon.

Da monoteletismestriden flammet opp igjen etter hans død, var det teologer som ikke var tilfreds med pave Honorius' ytringer. Problemet i to-vilje-spørsmålet er i praksis problematisk bare dersom man med «to viljer» underforstår deet som «to motstridende viljer». Intet tyder på at Honorius hadde i tankene at Kristus hadde dette.

Honorius bygde mange vakre kirker og etablerte festen for Korsets opphøyelse. Han klarte å bringe den irske kirkes påsketermin i harmoni med den katolske.

Det finnes en mosaikk som forestiller Honorius i den romerske kirke Sant Agnese fueri le mura.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jesus: Prophet of Islam. TTQ, INC. 2003. s. 148. ISBN 9781879402737. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]