Bonifatius V
| Bonifatius V Latinsk navn | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 6. århundre[1] Napoli | ||
| Død | 25. okt. 625[1] Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent | ||
| Embete |
| ||
Se også liste over paver | |||
Bonifatius V (født 575 i Napoli, død 25. oktober 625 i Roma) var pave fra 23. desember 619, til sin død i 625. Han jobbet for kristningen av England,[2] og utstedte et dekret som erklærte kirker som steder for sikker tilflukt (sanktuarier), også kalt «kirkeasyl».
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bonifatius V var napolitaner.
Han etterfulgte pave Adeodatus I, etter en sedesvakans på over ett års varighet.
Før han ble konsekrert, hadde Italia vært plaget av evnukken Eleutherius, som var eksark av Ravenna. Den patrisiske pretendenten rykket frem mot Roma, men før han nådde frem til byen, ble han drept av sine egne soldater.[3]
Kirkeasyl og andre forordninger[rediger | rediger kilde]
Liber Pontificalis forteller at Bonifatius foretok visse reguleringer angående retten til sikkert tilfluktssted (sanktuarier), «kirkeasyl». Videre forteller den at paven bød de kirkelige notarene å respektere keiserdømmets lovgivning vedrørende testamenter. Han forordnet videre at akolytter ikke lenger skulle kunne overføre martyrrelikvier fra ett sted til et annet, og at de i Laterankirken ikke skulle kunne ta diakonenes plass, i forbindelse med forrettelsen av dåpens sakrament.[trenger referanse] Bonifatius fullførte og konsekrerte Sankt Nikomedes-kirkegården ved Via Nomentana.
I Liber Pontificalis beskrives Bonifatius som «den mildeste av menn», som i særdeleshet utmerket seg ved sin store kjærlighet til sitt presteskap.[3]
Den engelske misjon[rediger | rediger kilde]
Beda venerabilis skriver om pave Bonifatius' særlige omsorg for den engelske kirke.[trenger referanse] Hans «formaningsbrev», som han skal ha rettet til erkebiskop Mellitus av Canterbury, og til biskop Justus av Rochester, er begge gått tapt for historikerne, men visse andre brev fra hans hånd er blitt bevarte. Ett er skrevet til biskop Justus, etter at han hadde etterfulgt Mellitus som erkebiskop av Canterbury i 624, som tildeler ham palliet og instruerer ham til å skulle «ordinere biskoper når forholdene skulle kreve det».[trenger referanse] Ifølge Beda, sendte pave Bonifatius også brev til kong Edwin av Northumbria i 625, og oppfordret ham til å gå over til den kristne tro. Han skal også ha sendt brev til den kristne prinsesse Æthelburg av Kent, Edwins hustru, som formante henne til å gjøre det beste hun kunne for å bringe mannen til konversjon (Beda, H.E., II, vii, viii, x, xi).[3]
Pave Bonifatius V ble begravet i Peterskirken 25. oktober 625.[3] Han ble etterfulgt av pave Honorius I.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Boniface-V[Hentet fra Wikidata]
- ^
Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
Wikisource inneholder tekst fra 1911 Encyclopædia Britannica artikkel Bonifatius V V. - ^ a b c d Oestereich, Thomas. "Pope Boniface V." The Catholic Encyclopedia Vol. 2. New York: Robert Appleton Company, 1907. 13. oktober 2017
- ^ Mal:Catholic Encyclopedia
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Beda. Anglernes kirkes historie
- Gasquet, Francis Aidan. A Short History of the Catholic Church in England, 19[når?]
- Hunt, William. The English Church from Its Foundation to the Norman Conquest. Vol. 1. "A History of the English Church", W. R. W. Stephens and William Hunt, ed. London: Macmillan and Co., 1912. 49, 56, 58
- Jaffé, Regesta Pontificum Romanorum ab condita ecclesia ad annum 1198. Berlin, 1851; 2d ed., Leipsic, 1881–88. I, 222
- Jungmann, Dissertationes Selectae in Historiam Ecclesiasticam, II, 389.
- Liber Pontificalis (ed. Duchesne), I, 321–322
- Mansi, Gian Domenico. X, 547–554
- Mann, Horace K. Lives of the Popes I, 294–303[når?]