Hertugdømmet Bayern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Herzogtum Bayern
Hertugdømmet Bayern
Stat i Det tysk-romerske riket
Hertugdømme (555–1623)
Coats of arms of None.svg
555 – 1623 Electoral Standard of Bavaria (1623-1806).svg

Våpenet til

Våpen

Hovedstad Ikke spesifisert
Religion Romersk-katolsk
Styreform Monarki
Hertug
 - 555-591 Garibald I (første)
 - 1597–1623 (som hertug) Maximilian I (siste)
Historie
 - Grunnlagt 555
 - 907 Markgreve Arnulf I av Bayern tar hertugtittelen
 - 976 Hertugdømmet Kärnten blir skilt ut
 - 1156 Hertugdømmet Østerrike blir skilt ut
 - 1180 Overdratt til huset Wittelsbach
 - Opphørte 1623

Hertugdømmet Bayern er et hertugdømme som har eksistert i flere perioder, først som et delvis selvstendig hertugdømme, så som en provins under Frankerriket (788-911), og så igjen som markgrevskap og hertugdømme igjen fra 911 til 1253, før det ble delt i Oberbayern og Niederbayern, og så i en rekke andre inndelinger fram til 1503. Deretter ble det samlet fram til 1623, da det ble opphøyd til et kurfyrstedømme under Maximilian I.

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Hertugdømmet Bayern på midten av 900-tallet

Rundt 555 begynte bayerne å bli et hertugdømme som formell vasall under frankerne, men med stor selvstendighet.[1] Det kan ha vært Teodebert I som sto bak valget av den første offisielt kjente keiseren, Garibald I. Garibald var del av den mektige burgundiske agilulfinger-familien. Dermed hadde han kontroll over den nye stammen med bayere samtidig som han var på god fot med Burgund.[2]

Den frankiske kongen Dagobert I (629-39) prøvde å få Bayern til å kjempe med ham med Samos rike, men det gikk i liten grad, og på 640-tallet erklærte Bayern sin selvstendighet.[2] Dermed ble området delt mellom sønner av de ledende hertugene, og forble delt fram til omternt 719. I denne perioden og et par århundrer senere ble de kristnet av irske og skotske munker. I 788 ble området lagt direkte under Frankerne under Karl den store.[3]

I 907 ble Bayern, som allerede opplevde mange angrep fra madjarene, totalt ødelagt, og i den anledning utnevnte Arnulf I av Bayern seg til hertug, beseiret en liten gruppe madjarer og inngikk en avtale med dem som gjorde at de ikke ble angrepet. For å tjene penger til de mange kampene, beslagla han kirkens gods, og fikk tilnavnet Arnulf den onde av kirken.

I motsetning til tradisjonell arvefølgelov, valgte Arnulf I ikke å dele opp Bayern. I stedet gikk alt til hans eldste sønn Eberhard. Han valgte selv å bryte med Det tysk-romerske rike, noe Keiser Otto ikke tok særlig pent. I tillegg hadde Eberhard problemer med sine brødre, som ikke fikk noe av farsarven. Brødrene svekket hverandre i krig, og Otto beseiret de alle tre relativt lett. Han satte inn deres onkel, Berthold (også omtalt som Bertulf). Berhold vant over ungarerne i 943, og hadde dermed forsvart riket godt. Imidlertid døde han kort tid etter. I stedet for å overlate Bayern til Bertholds sønn, lot han heller sin egen bror, som var gift med datteren av den siste sterke hertugen av Bayern, Arnulf, ta over. Henrik I slet med at Ottos sønn gjorde opprør og at ungarerne angrep store områder i Bayern. Med hjelp av Otto fikk han jaget begge ut og kontrollert området. Henrik Is sønn, Henrik II, utnyttet at Otto I var død til å gjennomføre et opprør mot hans arvtaker Otto II der han erklærte Bayern selvstendig. Dette gikk grusomt for Henrik II, som ble jaget fra området. Etter at Otto II selv døde, fikk han nåde av Otto III. Imidlertid var Hertugdømmet Kärnten skilt ut av Bayern.[4]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 113, Chris Wickham: The Inheritance of Rome A History of Europe from 400 to 1000, Penguin, London, 2010
  2. ^ a b Side 114, Wickham
  3. ^ Bavaria - History - Britannica.com
  4. ^ Side 39-41, The History of Bavaria, From the First Ages to this present YEAR, 1706. Collected from the Best Ancient Historians, and the Faithfullest Modern Accounts, S. Ballard, London, 1706